ANNONSE

Leserinnlegg til ungdomssidene PILEN:

Hvem rana barna?

Hvem rana barna?

FILMEN: Nahom Daniel spiller seg selv i filmen om barneranerne. Den kommer på kino 21. oktober i år. Foto: Medieoperatørene

I oktober kommer filmen «Barneraneren» på kino, der jeg og mine beste venner spiller oss selv og forteller vår historie.

Tekst:

Publisert:

Se bildet større

BARNERANERNE: Foto fra filmen. Foto: medieoperatørene

Se bildet større

BARNERANERNE: Foto fra filmen. Foto: medieoperatørene

Dette er en film om det å vokse opp på Haugenstua. Om rollemodeller. Om vennskap og vår kjærlighet til HG.
Vi som bor i Groruddalen er ofte opptatt av å vise at vi er stolte av dalen vår. Noen ganger så mye at det kan virke litt «fake». Det er som om vi lar være å si negative ting, fordi vi vil skåne Groruddalen for sitt dårlige rykte. Jeg forstår det, men ungdommene er de som til slutt betaler prisen for tausheten.

Stolthet er ikke noe man kan trykke på en merkelapp og feste på noen og de vil bli stolte. Man kan ikke kjøpe stolthet. Stolthet må komme fra noe ekte.

Jeg bor selv halvparten av tiden på Bekkestua. Jeg kjenner familiene der. Det er kanskje lettere å være stolt når man har en villa, biler og hytte. Folka der er snille.
Men jeg har tenkt: Hva skal vi på HG være stolte av? At vi har verdens støste lampe? At vi har den høyeste dropout-prosenten i videregående skole med hele 25 prosent blant gutta? At vi har barn ned i 12 års alderen som selger hasj?

Ekte mennesker

Jeg vet at det ikke er noen sjøutsikt fra der jeg bor. Men jeg kan være stolt. Jeg er stolt når Rommen grisebanker Skeid på fotballbanen, og jeg blir stolt når dansegruppa Dangerous Gossip fra HG «blaster» alle i Norske Talenter. Jeg blir stolt når jeg hører Rohats sang blir spilt på radioen, og jeg blir stolt når jeg leser at Castro får anerkjennelsen av Reitangruppen for sitt ekte ungdomarbeid. Dette er ekte mennesker som gjør ekte ting.

I sommer startet jeg og flere ungdommer på HG en kampanje vi kalte «Hvor er klubben vår?» Med hjelp fra de voksne frivillige i Foreningen Stig Gård –( der jeg også utførte mye av min samfunnstraff og som har støttet, snakket med meg og motivert meg hele tiden). Jeg vet at jeg snakker for alle ungdommer på hele Haugenstua når jeg sier at vi føler oss eksludert og kastet ut fra klubben vår.

«Vi var dritt»

Barneranersaken var i 2012 den saken som fikk mest medieoppdekning. Vi følte det som hele Norge så på oss. TV, radio, aviser, internett. Vi var dritt, og vi var bare barn. Men var det egentlig noen som spurte hvorfor det hele hadde skjedd?

Hvordan denne kulturen kunne vokse fram? De siste årene har bydel Stovner lagt ned ALLE fritidsklubbene. Samtidig har de fått mange titalls millioner i støtte av Groruddals-satsingen. Men ingen av de pengene har kommet ungdommene til gode. Da den siste fritidsklubben ble lagt ned i 2012 ble det laget et flerbrukshus på Haugenstua, til organisert aktivitet.

Hvis man som ungdom bare trenger et sted å møte venner, blir man kastet rett ut! De siste årene har lederen for Verdenshuset også kastet ut både biljardbord, bordtennisbord, og playstation. Og begrunnelsen var vel rett og slett at folk kom og brukte det!

Ungdommen føler seg ikke velkommen. De henger nå på torget, i barnehagene etter stengetid og i gatene. Det blir stadig dårligere miljø å vokse opp i. Ungdommer organiserer seg i kriminelle gjenger. Vi som er unge vet at det er skytevåpen inni bildet allerede ned i 16-17 års-alderen, og ranene har absolutt ikke gitt seg. I dag er ungdommens største trussel på Haugenstua ikke det kriminelle miljøet, men bydelens ledelse av ungdomsarbeidet.

Selvransakelsen

Vi kan alle gjøre feil. For min del førte det til samfunnstraff, og jeg har måttet innse at jeg har påført andre stor sorg og smerte.

Hva skjer egentlig når en leder i bydelen tar dårlige valg? Bevisste handlinger som får følger for en hel generasjon med ungdommer. Jeg tviler på at vi noen gang får se lederen for Verdenshuset stå og male over graffitti i undergangene.

Etter at vi startet kampanjen har vi møtt «kommune-trollet», som faren til en kompis så fint forklarte det. Bydelen har prøvd å tie det ned så godt de kan. De ville ikke trykke plakaten vår i avisen fordi de mente det var skrivefeil i den! Jeg har hørt fra venner at flere ungdomsarbeidere er blitt kalt inn på teppet, og det blir spurt om hvem som har «lekket» interninformasjon fra bydelen. Ingen ansatte tør å stå fram og fortelle. De er redde for å miste jobben.

I mitt ungdomsmiljø bruker vi begrepet «tyste», og trusselen om å miste jobben skjer gjerne med et balltre ute i skogen.

Men når voksne folk ansatt i Oslo kommune snakker om at de må holde tett og være lojale mot bydelen, betyr det kanskje at de er svar skyldig?

Dette innlegget ble publisert i ungdomssavisa PILEN – som kommer ut annenhver fredag i Akers Avis Groruddalen. Du kan lese alt i vår eAvis og papirutgave.

Nøkkelord

Siste nytt i Kultur

Tyvstartet med kunstutstilling

Elias (12), Selma (11) og Mathumintha (11) tegnet seg til seier da senterleder ga 6. trinn på Linderud skole i oppgave å tegne sentret om 50 år.

ANNONSE
Misbah går ut med 20 seksere

Furuset-jenta Misbah Kiran Mahmood (18) kan ta en velfortjent sommerferie. Hun avslutter tre år på Fyrstikkalleen skole med et mildt sagt solid vitnemål.

 
Saueslipp på sykehjemmet

For tredje året på rad fylles nå innhegningen på Rødtvet sykehjem opp med sauer og høner, til stor begeistring for både beboere og ansatte.

Skamløs motivasjon

Stemningen var god i hallen ved Apalløkka skole da tidligere elev og Skam-skuespiller Ina Svenningdal hadde tatt turen.

Bydelen hyllet de ansatte

Bydel Alna gjorde stas på sine ansatte som har jobbet i Oslo kommune i 25 og 40 år med en jubileumsmarkering.

 
ANNONSE