ANNONSE

Sårbarheten skal fram i lyset

Sårbarheten skal fram i lyset

 

Nina Glatved holder for første gang preken på julaften i Høybråten kirke. Sårbarhet er et tema hun synes er viktig å sette fokus på i julehøytiden.

Tekst:

Publisert:

- Julen skal være så flott, men det er nettopp i denne perioden man kjenner på det som ikke er bra i en familie, eller det å være ensom. Julen er en sårbar periode, samtidig som den er fin, sier Nina Glatved, som jobber som kapellan i Høybråten kirke.

 

Der har hun vært siden mars i år. Som prest har hun vært i yrket i syv år, og var tidligere i Klemetsrud og Mortensrud kirker. Selv kjenner hun ofte på sårbarheten. Hun er 37 år, har nettopp kjøpt ny leilighet på Oppsal. Den er tom, bortsett fra når hun er hjemme.

 

- Det at jeg ikke har en egen familie gjør meg litt trist, sier hun.

Med klare blå øyne, som kun har et spor av mascara, titter hun nysgjerrig bak brillene.

 

- Vil du forresten ha kaffe?, spør hun.

 

- Ja, takk. Hva med deg?

 

- Nei, takk. Jeg er ikke noen sånn kaffe-person. Jeg er mer en sånn te-person.

Hun smiler igjen.

 

Julefesten er kommers

I morgen er det julaften. Mange har til nå hatt en stressende måned med innkjøp av gaver, juletre, mat, pynting og vasking av bolig, kanskje løpt fra den ene julekonserten etter den andre, juleverksteder, julemesser og liknende.

 

- Glemmer vi det egentlige budskapet som hører julen til?

 

- Selve Jesus-festen har vi distansert oss fra. Julefesten har blitt litt for kommers. Vi har for mye fokus på familieidyll og gaver. Vi feirer Jesus fødsel, og hvis jeg skulle startet tradisjonen på nytt ville jeg nok feiret den på en annen måte.

 

- Hvordan da?

 

- Det skulle vært storslagen fest i kirkene. Kirkens Bymisjon og andre foreninger burde fått et større fokus. Vi skulle hatt en Jesus-fest som inkluderte hele samfunnet. 

 

- Mener du at det er hyklersk å komme i kirken på julaften, men aldri ellers? At i julen er man plutselig kristen?

 

-  Da jeg først begynte som prest tenkte jeg: «Ja, så nå kommer dere. Hvor er dere ellers?» Men sånn tenker jeg ikke lenger. Jeg ser mer ydmykt på det. Det er ikke min oppgave å dømme. Vi i kirken må gjøre det beste ut av høytiden.

 

- Jeg tror også at folk merker roen i kirken. Det har vært en hektisk periode, og når de sitter i kirken kjenner de roen falle på plass. Jeg tror at folk kjenner lengsel etter julekrybben og englene. Det er noe med roen, tryggheten og tradisjonene, som gjør at folk kommer. Den roen vet jeg de ville følt ellers også.

 

Ikke en håndfast dato

Opprinnelig var julen en feiring av gudene og solens gjenkomst. På 30-tallet en gang var det en keiser som plukket ut 24. desember som Jesu' fødselsdag.

 

- Det er altså ikke noen håndfast dato når Jesus ble født. Det er ikke noe i Bibelen som sier det. Det har bare blitt en tradisjon. Akkurat det bør vi som jobber i kirken også være redelige på.

Hun skjønner at keiseren valgte nettopp denne tiden for å feire Jesus fødsel. Det er fint med en lengre fest i den mørkeste tiden, og en feiring mot lysere tider. Selv har hun pyntet litt, og laget julekort.

 

- Jeg er kreativ, så jeg prøver å bruke de egenskapene jeg har fått. Bortsett fra å pynte og lage julekort gjør jeg ikke voldsomt mye ut av julen. Jeg stresser ikke rundt i butikker for å kjøpe gaver, jeg kjøper heller ikke juletre. Det er egentlig litt godt å slippe alt maset også, sier hun, men legger også til at hun er vokst opp i en tradisjonell julefamilie og ville derfor vært litt mer «julete» om hun hadde hatt egne barn.

Prekestolen gir trygghet

For en prest er desember en av de mest hektiske månedene i året. Det er mye som skal forberedes og flere taler skal holdes. Gro Simonsen, som er sokneprest i Høybråten kirke, skal også holde preken på julaften. Hun og Nina tar to hver.

 

- Jeg er ikke ferdig med å utarbeide det jeg skal si på julaften, men den røde tråden blir sårbarhet, sier Nina.

 

Hun har et eksponeringsbehov. Tidligere gikk hun i en teatergruppe.

 

- Jeg føler meg trygg på prekestolen. Det er selvfølgelig en krevende rolle. Du vet aldri om det du sier lander hos mennesker. Folk ønsker at det skal være spennende, så man må helt klart skjerpe seg når man står der.

 

- Min utfordring er også å være systematisk. Jeg er en kreativ person, som må styre unna å hoppe fra tema til tema. Det må være en rød tråd gjennom prekenen.

 

Ikke enkelt å være prest

For Nina var det ikke et opplagt valg å følge teologi-veien. Verken moren eller faren var utad kristne.

 

- Jeg kjente en dragning. En lengsel. Et kall om å jobbe i Guds rike på heltid.

- Hvordan var responsen?

 

- Foreldrene mine hadde respekt for hvilken vei jeg tok.

- Har du omvendt familien din etter at du ble prest?

 

- Bare Gud kan omvende. Min rolle er å være datter for mine foreldre, og være søster for mine søsken. Min presterolle legger jeg vekk i familierelasjoner.

 

Det er Gud Nina brenner for, men hun mener samtidig det er viktig med sosiale normer. Hun ser an situasjonen. Det er ikke sånn at hun begynner å forkynne om Gud til hvermann og i alle anledninger.

 

- Jeg prater ikke om Gud om de ikke ønsker det. Jeg ser an de menneskene jeg møter. Det er ikke alltid at jeg en gang sier at jeg er prest. Jeg gidder ikke ha presterollen hele tiden, konstaterer hun.

- Jeg er Nina og så er jeg prest. Disse er to forskjellige roller. Jeg sier ikke alltid til nye bekjentskap at jeg er prest.

Hun titter ned og smiler litt.

 

- En gang, vet du, så sa jeg til en mann at jeg var billedbehandler.

Hun ler.

 

Nina ønsker ikke å gjøre skam på presterollen. Hun ønsker å fremme at det å stå fram som prest ikke alltid er enkelt ute i samfunnet. Man blir satt i en bås man ikke ønsker å være i.

 

- Reaksjonene er som regel «Åj, er du prest?», og så løper de. Yrket blir for høytidelig for mange, så jeg velger å ikke si noe for å skremme.

 

En i slekta sier alltid når Nina ankommer festen: «Der kommer presten». Det er et mareritt, mener hun. Det er ikke akkurat sånn at folk sier: «Der kommer snekkeren». Hun har levd i yrket sitt i underkant av 10 år. Foreløpig har hun ingen ønsker om å bytte, men etter hvert vil hun kanskje jobbe mer med barn eller kriminelle bak lås og slå.

 

Snakker med Gud

Nina ble døpt som liten. Da hun som 15-åring og sto som konfirmant valgte hun å følge veien og tro på Jesus. Etter hvert ble hun kjent med Den hellige ånd, altså Gud.

 

- Jeg hører han snakker til meg. Det kan høres litt psycho ut, men jeg merker en svak hviskestemme som gir meg en indre intuisjon.

Hun har blitt kjent med Gud, men føler seg som venn med Jesus.

 

- Gud er Gud. Han er noe mystisk. Han er den himmelske far. En natt hørte jeg Gud si til meg: «Nina, jeg er glad i deg».

 

Hver dag ber hun. Da folder hun hendene og samles gjerne sammen med venner.

- Det også kan høres klin crazy ut, men det kjennes riktig, godt og trygt.

 

Lever på falsk trygghet

Hun ser på utfordringene med et flerkulturelt samfunn, som noe man bør utnytte og se det positive i.

 

- Det er mange kristne rundt i verden, som kommer hit. Det er spennende å bli kjent med dem. Mange benytter seg mer av dans og sang. Det er noe jeg syns kirken bør utnytte seg mer av.

 

Nina vender tankene tilbake til julefesten. Hun synes vi har blitt for materialistiske.

- Vi lever på en falsk trygghet. Vi danser rundt gullkalven. Vi har begynt å sette vår lit til pengene i stedet for Gud. Vi bør snu. Det er vår lit til Gud som er ekte trygghet.

Siste nytt i Kultur

Tyvstartet med kunstutstilling

Elias (12), Selma (11) og Mathumintha (11) tegnet seg til seier da senterleder ga 6. trinn på Linderud skole i oppgave å tegne sentret om 50 år.

ANNONSE
Misbah går ut med 20 seksere

Furuset-jenta Misbah Kiran Mahmood (18) kan ta en velfortjent sommerferie. Hun avslutter tre år på Fyrstikkalleen skole med et mildt sagt solid vitnemål.

 
Saueslipp på sykehjemmet

For tredje året på rad fylles nå innhegningen på Rødtvet sykehjem opp med sauer og høner, til stor begeistring for både beboere og ansatte.

Skamløs motivasjon

Stemningen var god i hallen ved Apalløkka skole da tidligere elev og Skam-skuespiller Ina Svenningdal hadde tatt turen.

Bydelen hyllet de ansatte

Bydel Alna gjorde stas på sine ansatte som har jobbet i Oslo kommune i 25 og 40 år med en jubileumsmarkering.

 
ANNONSE