Slik jeg ser det:

Det går for sakte…

Det går for sakte…

Illustrasjonsfoto.

I 2016 er det to saker som opptar meg spesielt: Som leder av Ellingsrud velforening går det alt for sakte med arbeidet med forlengelse av t-banen fra Ellingsrudåsen til Ahus. Det samme gjelder arbeidet med psykisk helse og rus.

Tekst:

Publisert:

TITTELEN OVER – «Det går for sakte...» er hentet fra en fagbok som kom ut på Gyldendal Akademiske forlag januar 2016. Boka består av 15 essays med sentrale temaer som: Menneskelige ressurser og muligheter, om å bestemme selv, og betydningen av gode og hjelpsomme relasjoner innen psykisk helsearbeid. Jeg var en av 14 medforfattere som ble spurt av Bengt Karlsson, redaktør av boka, om å bidra med egne erfaringer.

JEG ER OPPTATT av A-hus banen fordi vi har ventet 56 år på forlengelse av t-banen fra Ellingsrudåsen nordøst i Groruddalen til Lørenskog- Akershus Universitetssykehus (Ahus)- Lillestrøm og Kjeller (Romeriksbanen).

I 1964 VAR JEG tolv år og ble sendt til Norge fra Kongo hvor mine foreldre var misjonærer. Min mor sa: Ansvaret til Gud går foran ansvaret for egne barn. Dette var det tungt og vanskelig å forstå for et barn. Jeg har båret på en opplevelse av å bli sveket av mine foreldre. Psykisk helsearbeid har vært min livsoppgave i 36 år som utøvende psykiatrisk sykepleier. Mye endret seg i livet mitt da jeg ble rammet av en bunnløs sorg. I 2005 ble yngstesønn på 18 år, Kristian, slått ned i Oslo sentrum og døde av skadene etter blind vold. Fem år senere døde eldstesønn på 27 år, Øyvind, av en uhelbredelig kreftsykdom. En periode etter at Kristian døde klarte jeg ikke å fungere i fulltidsarbeid og måtte arbeide redusert en toårsperiode før jeg var tilbake i full stilling. En livserfaring jeg helst skulle ha unnvært ble en kilde til ny forståelse for meg. Jeg vil ikke si at erfaringene gjorde meg til et bedre menneske. Samtidig ga erfaringene av å være langt nede, og maktesløs, et nytt syn på hva som egentlig betyr noe når alt ser som svartest ut. For meg var det ikke noe kriseteam som sto parat, jeg trengte ingen medisiner, og jeg ønsket ikke behandling. I beste mening fikk jeg råd av mine kollegaer om å skjerme meg fra kontakt med personer som gjennomgikk livskriser. I ettertid har det slått meg at nettopp gjenkjennelsen av egen historie har blitt tatt imot og kommentert av personer i alvorlig krise, som jeg har hatt et behandlingsforhold til.

I MITT ESSAY skriver jeg om krenkelser i Guds navn og om tilgivelse. Kan jeg tilgi den personen som drepte mitt barn? Oppsummert handler krenkelser om ikke å bli sett. Boka er et viktig innspill i debatten om helse Norge. Redaktør Bengt Karlsson forteller i boka om en dehumaniserende praksis. For meg var det avgjørende at jeg brukte mine erfaringer om betydningen av det å være opptatt av det spørrende og mellommenneskelige i møte med dem jeg skulle hjelpe. Relasjonen som binder oss mennesker sammen.

I BOKA SKRIVER JEG om at det er nødvendig at vi som medmennesker sier ifra om det som undertrykker og krenker. Psykisk helsearbeid er ikke noe unntak.

DET FINNES KUNNSKAP og det finnes gode praksiser, hvorfor går det så sakte med å gjøre det gode? Et svar er tausheten fra praksisfeltet. Unnfallenhet fra å rapportere og bli hørt fordi vi opplever et system som er tungt å snu. I et standarisert fagspråk, der kun det objektive, ikke det subjektive perspektivet vektlegges, risikerer vi et asymmetrisk pasient/ lege (sykepleier) forhold som ikke inviterer til et gjensidig samarbeid.

JEG HAR ET VERV som leder av Ellingsrud velforening og vi har A-hus(Romeriksbanen) som hovedsatsning. Mitt engasjement er satt på prøve fordi; psykisk helsearbeid konkurrerer med andre tjenester som barnehager, skole, eldreomsorg og infrastrukturutbygging. Det handler om prioriteringer. Foran kommunevalget i september 2015 manglet det ikke på løfter om A-husbanen. Etter valget er det tausheten som råder. Et eksempel på hvorfor jeg mener det er viktig å bygge ut forlengelsen av t-banen fra Ellingsrudåsen til Ahus: Siden jeg ikke kjører bil selv er jeg avhengig av offentlig kollektivtransport. T-banen er å foretrekke tidsmessig. 30 minutter fra Oslo S til A-hus, med avganger hvert 7.minutt. Buss er ikke konkurransedyktig. Langs bybåndet Groruddalen- Visperud- Lørenskog sentrum- Ahus- Lillestrøm/ Kjeller bor det i dag ca 200.000 personer. Det er flere enn i Trondheim by.

DET ER SKREMMENDE at mens den individuelle friheten dyrkes og lovprises, så er det en rungende taushet når det kommer til hva som tjener fellesskapets interesser. Psykisk helse- og rusbehandling og kollektivsatsningen fortjener langt bedre enn sitt rykte.

Anne Grete Orlien,
Pensjonert psykiatrisk sykepleier fra Ellingsrud i Groruddalen

Nøkkelord

Siste nytt i Nyheter

Pengene renner inn i Årvolldammen

I revidert budsjett kommer byrådet med en gladnyhet til Bydel Bjerke: Det blir vann i Årvolldammen i år også - med en prislapp på 750.000 kroner. Dammen vil være klar til bruk i slutten av neste uke. Men fremtiden er fremdeles usikker.

Vil slette gjelda til Alna ridesenter

– Høyre går inn for å slette hele gjelda til Alna ridesenter og gi en kompensasjon for eiendomsskatten, dersom byrådet ikke tar til fornuft og endrer beskrivelsen fra parkeringsanlegg til idrettsanlegg.

 
Kristen (89) kastes ut av leiligheten

Kristen Leth har bodd på Grorud siden 1963. Nå risikerer han å stå uten et sted å bo fordi leiligheten han leier skal ombygges og selges. Han håper Bydel Grorud vil hjelpe til.

Føflekkreft 

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder forekomst av føflekkreft. Tirsdag 23. mai er det den internasjonale hudsjekkdagen Euromelanoma.

Groruddalen: «Lengre fram i tid og på lang sikt»

Byrådet inviterte til folkemøte på Årvoll gård om hva revisjonen av kommuneplanens samfunnsdel betyr for Groruddalen. Ifølge byråd Hanna Marcussen er det mange planer i lufta for blant annet Rommen og Grorud - men de ser ikke ut til å bli realisert med det første.