ANNONSE

Onsdagspihlsen:

Hovinbyen - den nye slummen?

Hovinbyen - den nye slummen?

Skulle du trenge en kopp sukker, er det bare å spørre naboen i blokka ved siden av.

Når jeg rusler rundt i de nye boligområdene vi bygger, det være seg i Hovinbyen, Kværnerbyen eller andre steder, griper jeg meg i å undres over om vi bygger framtidens slum? Muligens er det min hang til science-fiction som spoler meg fram i tid, men det ligger likevel noen rasjonelle tanker bak påstanden.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.08.2016 kl 18:47

Av forfatter Roger Pihl
- Onsdagspihlsen 24. august i Akers Avis Groruddalen

For å forklare er jeg nødt til å gå tilbake til århundreskiftet, ikke det siste, men det før der. Den gangen vi bygget områder som Tøyen og Grünerløkka med mørke og trange bakgårder. Min salige svigerfar vokste opp i Eriks gate, de var åtte unger, hvorav sju overlevde, og to voksne i en ettroms leilighet. Hver kveld måtte de ned i kjellerboden for å hente madrassene og spre dem utover gulvet i den lille leiligheten når de skulle sove.

Vann til morgenstellet ble varmet opp på komfyren, for leiligheten hadde bare innlagt kaldtvann. Toalettet var i trappeoppgangen, mellom etasjene, og ble delt mellom tre familier. Køen kunne bli lang og tissetrangen overveldende om morgenen når et tjuetalls mennesker skulle på do samtidig.

Andre oppganger var mer uheldige, de hadde do ute i bakgården med alle kuldegradene som hørte til om vinteren, og all lukten som hørte til om sommeren. Det eneste stedet de kunne leke, var ute i gata - men den gangen var jo gata ennå et trygt sted å være.

De som bygget Teisen og sånn

Da jeg i 1999 skrev historieboka om Teisen borettslag, intervjuet jeg mange av førstegangsinnflytterne, de som kom fra steder som Kampen, Tøyen og Grünerløkka idet 40-tallet gikk over i 50-tallet. De kunne fortelle om et liv i trangboddhet og en lykke over å få egen leilighet.

Folk i etterkrigstidens Oslo hadde store vanskeligheter med å sette bo, det hersket bolignød i ordets rette forstand. Å bo hjemme hos mor og far, gjerne med flere gifte søsken, var daglig kost.

Mange gikk søndagsturer til de nye boligområdene på Etterstad og Keyserløkka for å studere de flotte anleggene med sol, luft og plass til å bevege seg. Aldri i verden om de ville tilbake til det trange, mørke livet.

I dag har Løkka blitt kul og trendy og urban og jeg vet ikke hva. Jeg bodde der på slutten av 70-tallet, da den store saneringen begynte. Da bakgårdene ble ryddet for skur, skrot, skrammel og utedoer, da leilighetene fikk bad og toaletter, da gatetunene kom og alt som medførte at Løkka til slutt ble kul, trendy og urban.

Løkka da og Løkka nå er to helt forskjellige områder, og den største forskjellen er at nå har folk lyst til å bo der. Det er lys, det er luft og det er privatliv.

Jo flere vi er sammen

Tilstrømming til byene er en tydelig trend i hele verden, og Oslo er ikke noe unntak. Oslo er Europas raskest voksende hovedstad, og innen 2030 vil byen ha 819 000 innbyggere dersom prognosene slår til.

For å møte befolkningsveksten må vi bygge høyere, sier de. Vi må bygge flere etasjer, sier de. Vi må bygge tettere, sier de. Vi må bygge flere små leiligheter, sier de, og kaller det arealeffektivt i stedet for trangt. Men må vi egentlig det?

Handler dette om å få et regneark til å gå opp? Hvis x antall mennesker får y kvadratmeter hver, kan vi da sette to streker under svaret?

Hjelper det å ha en stor takterrasse øverst i blokka? Kan du sende ungene opp dit for å sparke fotball? Eller ake? Sykle?

Eller bygger vi bare for unge, trendy urbane mennesker og pensjonister som vil slippe unna hagearbeidet? For folk som uansett har begrenset tidshorisont for sitt opphold?

Hva med å kunne vokse i den bydelen du bor? La barnefamilier kunne flytte fra en trang treroms til et rekkehus samtidig som de beholder venner, skoleplass og sosiale nettverk?

På lista over verdens beste byer å bo i, ligger København på 11. plass mens Oslo ligger på en beskjeden 30. plass. For meg som jevnlig frekventerer København er det først og fremst én ting jeg synes skiller den danske hovedstaden fra Oslo: I København er husene lavere og står med større avstand.

Selv på det nye, moderne Amager er husene lavere og står med større avstand. I Oslo virker det som om vi har lyst på skyskrapere fordi amerikanske byer har skyskrapere og fordi vi tror at vi må ha skyskrapere for å være en by. Og når utbyggerne krever større utnyttelsesgrad, får de større utnyttelsesgrad.

Men trenger vi egentlig det? Jeg er overbevist om at hvis vi i stedet anlegger høyhastighets jernbane mellom Oslo og Lillehammer med et par-tre stopp underveis, vil du kunne bo ved Mjøsa og komme fortere til Oslo sentrum enn Ruter klarer å frakte deg fra Grefsenplatået og ned til Homansbyen.

Da vil boligmarkedet åpne seg på en helt annen måte enn før, og ingen trenger å bo seg fordervet og frykte for helsa dersom renta skulle gjøre et hopp på et prosentpoeng eller to.

Slike ting tenker jeg på når jeg går omkring i det som skal bli Hovinbyen. Er vi i ferd med å gjøre den samme tabben som de gjorde da de bygget gamle Oslo? Gjør vi samme feil, bare med mange flere etasjer? Vil vi, om hundre år eller så, rive noen av blokkene for å slippe til lys og luft?

Jeg tenker at det finnes ett spørsmål som ubetinget må svares ja på før vi går i gang med å bygge noe som helst i denne byen. Hvis ikke svaret er klart og entydig JA på dette spørsmålet, skal vi skrote forslaget og gå tilbake til tegnebordet. Rett og slett fordi det kommer til å bli billigst for byen vår på sikt, og fordi arealeffektivitet og fortjeneste til utbyggere er feil målestokk.

Det spørsmålet som må stilles er: «Blir dette noe hyggelig, da?»

Siste nytt i Kultur

Feiret 25 år og sommerferie

Lillomarka barnehage fyller 25 år i år. Det valgte de å markere på sommeravslutningen i barnehagen.

ANNONSE
Best på sentret

Årets butikk på Alna senter for 2016 er kåret. Det ble Oslo Dyrebutikk.

 
Siste skoleavslutning på Gran

I forbindelse med nedleggelsen av Gran skole holdt skolen en stor avslutningskonsert i skolegården nest siste skoledag. Etter sommerferien flytter elevene over til Haugen skole.

Bare ett år igjen

Anna Maria Sørensen (17), Marcus Bratholm Sjølie (17) og Vilde Christine Tunheim (17) kan nå legge to fantastiske år på Natur videregående skole bak seg. Nå er det sommerferie, før de begir seg ut på siste året.

Vant pris for faglig og <BR>sosialt engasjement

Nikolas Emil Martinsen (19) går ut av Hellerud videregående skole og inn i sommerferien med Rotaryprisen.

 
ANNONSE