At Grorud fremdeles ligger dypt i sjel og sinn hos herrene Finn Kalvik og Erik Fosnes Hansen er det ingen tvil om - det er bare å høre på den nye plata. Men hvor dypt røttene egentlig sitter skjønner man først etter å ha møtt dem i barndommens rike; Stjerneblokkene ved Grorud jernbanestasjon. Da ble de for en times tid guttunger igjen!
De kommer sammen, men det tar ikke mange sekundene før Finn Kalvik forsvinner, for han må bort å se hvordan det er på baksiden av blokka hvor de pleide å «kappe land». Snart forsvinner han i retning Gransdalen.
- Jeg tror sannelig han tar seg en tur på minnenes vei. Han dukker nok snart opp igjen, humrer Erik Fosnes Hansen.
- Det var jernbanesporet på den ene siden av blokkene og en enorm gressplen på den andre. Det var egentlig en gedigen slette helt ned til elva, altså Alna. Like svær som savannene i Serengeti, antyder Erik.
Så husker han den gang han satt som guttunge på lekeplassen og fulgte med da brødrene Arne og Knut Kvalheim løp forbi, som de reneste gasellene.
- Jeg hørte når de nærmet seg lekeplassen, gang på gang. Runde på runde rundt blokkene. På den tida var de og Finn Stjerneblokkenes store sønner, sier Erik.
Vi står og prater foran inngangen til Grorud Mat, som ikke het Grorud Mat den gang.
- Navnet var noe så prektig og flott som Østbanernes Forbruksforening. Jeg tuslet ned dit på bare føtter om sommeren og kjøpte saftis på pinne. Det var alltid fru Borg som solgte meg isen, sier Erik.
Og han har ikke før sagt det før en gammel kjenning kommer ruslende forbi. Liv Borg - datteren til saftis-på-pinne-selgersken.
- Jeg husker godt at mor pratet om deg. Du var veslevoksen, nysgjerrig og lærd. Det kommer til å bli noe ut av den gutten sa hun. Det gikk jo troll i ord, konstaterer Liv.
Det tok noen år ut i livet før Finn og Erik havnet på Grorud. Det var fedrenes tilknytning til jernbanen som førte dem dit.
Det bodde bare jernbanefolk der, og begges familier flyttet dit i 1951. Finns familie kom til byen fra Fåvang. Finns far endte som stasjonsmester på Vestbanen. Erik kom med familien tilbake til Stjerneblokkene helt fra New York hvor han så dagens lys. Faren hadde da jobbet i noen år ved NSB Reisebyrås kontor Scandinavian Railways i verdensmetropolen. Men Finn og Erik vokste opp i Stjerneblokkene på forskjellig tid - det er 18 års alderforskjell på dem.
- ERIK! Nå må du komme. Ernst står og klipper buskene her borte, gjaller det gjennom vårluften. Finn er tilbake fra sin lille vandring og har truffet mangeårig formann i borettslaget, Ernst Stürtzel.
- Ernst ga oss en kopi av de gamle husordensreglene. Ganske ekstreme regler. Ingenting var lov den gangen. Men vi lagde en sang ut av det; «Borettslagssnakk». Det var låta vi manglet. Da var vi ferdige. Etter fem års arbeid, fra den spede begynnelse da vi hadde blitt kjente og begynte å mimre om barndommen og fabulere rundt en plate sammen, hadde vi nådd endestasjonen for å si det sånn, sier Finn.
Det blir et muntert møte med den tidligere formannen, og de tre får fort mye å snakke om. Spesielt om hvordan landskapet så ut den gang - det som Erik beskriver som Groruds svar på Serengeti! De tar med seg Ernst til bilen for å finne et eksemplar av plata som de signerer og gir ham, som takk for at en gammel husordensregelliste til slutt ble en sang!
Jernbanen er naturligvis en betydelig del av Finn og Eriks liv. De er ekte barn av den.
- Selvsagt preget jernbanen miljøet, og det rådet en stolthet over å være en del av den. Et trygt og sikkert yrke med sosiale goder. Du hadde jobb og velferd for livet, og yrket gikk ofte i arv. Dessuten var alle familiene som bodde her i samme situasjon, fra samme miljø både arbeidsmessig og privat, sier Erik.
Og selvsagt ble jernbanevognene som suste forbi en barndoms lyd som fremdeles sitter.
- Vi hadde begge soverom ut mot jernbanelinjene. Lyden fra vognene satt i oss. Den dag i dag kan vi fortelle hva slags tog som kommer uten å se etter. Spesielt var «Dovregubben» spennende. Vi visste når den skulle passere og løp bort til gjerdet ved toglinja for å få den med oss, sier Finn.
Så har da også første låt på albumet fått tittelen «Der togene flyr». Ingen tilfeldighet.
Men Finn og Erik minnes mer enn jernbane.
Det var en barndom hvor man ikke satt inne. Fotball og ski. Man dro ikke hjem før det ble ropt fra mødrene på balkongene. Fremdeles husker de navn og karaktertrekk på naboene. Hvilken oppgang og hvilken etasje de tilhørte.
- Husker du bilen til Amundsen? Den var så blank at den skreik i sola - og så hadde han egne bilsko, humrer Erik.
Han drar også fort historien om lokføreren som bodde i tredje etasje. I likhet med så mange lokførere fikk han tidlig hørselsproblemer av å sitte i drønnet fra maskineriet.
- Kona var snakkesalig - så det var det perfekte ekteskap, smiler Erik.
Men nå har den gamle garde forsvunnet.
- Alle har daua på Grorud, nevnte jeg for Erik en gang. Det er en glimrende tittel på en sang, fikk jeg i svar tilbake. Du kan da ikke ha det som tittel på en sang, svarte jeg. Men det ble det. Det har blitt spor nummer ni på albumet, konstaterer Finn.
At det har blitt en felles barndomsreise i form av en plate skyldes selvsagt at de har samme barndom, men at de også skjønte at de satt på felles stoff da de først ble kjent med hverandre i voksen alder. Og alderen har naturligvis også spilt inn.
- Når man runder tall i voksen alder ser man seg alltid tilbake. Vi sto begge på hvert vårt punkt i livet til å ta en oppsummering, sier Erik
- Når barndommen er over lengter du vekk. Selv om den var aldri så god og minnene sitter som spikret, er tiden inne til å ta neste steg i livet. Plata er faktisk en hyllest til oss selv den gangen vi lengtet vekk, sier Finn.
Selv skrev han «Finne meg sjæl» som 17-åring på Grorud, mens Erik skrev sin debutroman Falketårnet i stjerneblokkene.
- Det var helt klart at vi måtte gjøre noe. Vi kunne ikke la slikt stoff gå fra oss, sier Erik.
- Dette er hjembygda vår, legger Finn til.
- Vi har et godt og samtidig et ambivalent forhold til barndommen, vil jeg si. Det du drar fra kan du aldri vende tilbake til - bare huske, sier Erik.
Men at plata er av stor betydning for dem er det ingen tvil om. Begge uttrykker savnet over sine mødre, og spesielt det at de ikke fikk oppleve akkurat denne platen, som de begge vet mødrene hadde satt enorm pris på.
Finn jobbet for øvrig som vaktmesterassistent i borettslaget da han var rundt 17 år.
- Ja, ja. Gamle vaktmester Søberg. Han var godheten selv og gjorde en kjempejobb. Han gikk alltid med en skyggelue med stort Onos-merke på, sier Erik.
Dagens vaktmester John Arne Selbekk, selv oppvokst i en av stjerneblokkene, er en gammel kjenning av Finn og Erik. Han kommer ut fra velferdsrommet med noen bilder da han ser dem stående utenfor. Et av dem er av Finn som 17-åring, det andre et oversiktsbilde av stedet fra 1957. Guttene smiler stort da de får se dem.
Rusleturen på barndoms grunn, eller gyngende grunn som Finn kaller det, grunnet leiren blokkene er bygget på, ble et muntert møte med to som for alltid vil ha Grorud og jernbanen i sjel og sinn.
I det vi er i ferd med å dra der fra snur Erik seg og gjør oppmerksom på en transformator ute på den ene gressplenen.
- Der satt vi om sommeren og spilte 45-plater, sier Finn.
- Ja, men bak transen fikk jeg mitt første kyss, konstaterer Erik.
- Og hvem kysset du?
- Det skal ikke avsløres, hun får slite med minnet i fred, smiler Erik!
