Håndball-jubilanten

Håndball-jubilanten

 

Rolf Iversen om sitt liv i Groruddalen, lidenskapen til håndball, fremtiden og det å fylle 60 år.

Fra 70-årene fram til midten av 2000-tallet var han en fargeklatt i dalens håndballmiljø. Ofte i avisen med spreke meninger og vokal skyts i flere retninger. Nå fyller han 60 år, og selv om han har gitt seg med håndballen er Rolf Iversen fremdeles engasjert.

- Håndballen i Groruddalen ligger litt nede. Det er trist at vi ikke har noen storlag igjen her oppe, sier Iversen som fyller 60 år i dag.

Han var selv en del av sirkuset da dalen hadde håndballag i de øverste divisjonene, og han tror vi en gang kan komme tilbake.

- Jeg har 43 år i håndballens virke, og jeg tror ikke det hadde ikke vært noe problem å skape et storlag i dalen igjen. Alt vi trenger er mer tid til trening og mer hallplass. Da ungene mine var små hadde de fire timer hall i uken. Da er du nødt til å bli god, sier han.

Bygg på Linderud

Som vanlig har han også egne meninger om hvordan ting burde vært.

- Jeg har en mye bedre løsning enn mange andre. Jeg vil at det skal bygges en svær idrettshall med ti spilleflater på Linderud, der fotballbanen er i dag. Da betjener du hele t-banelinja. Fra Sinsen til Vestli. Med t-banetilgang til hallen slipper også foreldrene å kjøre dalen rundt. Det ruinerer deg i bompengeavgift. Det merket jeg selv som far. Ikke får Groruddalen noe igjen for bompengene heller, sier han.

- Hva med fotballbanen?

- Legg den på taket! Da har man områder for alle idrettene. Det nytter ikke med gymsaler her og der.

- Politikerne må satse mer i Groruddalen og legge til rette for ordentlige idrettsanlegg. Sandefjord har 30.000 innbyggere og syv store haller, mens vi blir holdt som gisler med småplukk å drive på. Groruddalen fortjener bedre, slår Iversen fast.

Med kremen

Rolf Iversen kom til dalen som 5-åring fra Vestlandet via Vålerenga. Han startet sin håndballkarriere som spiller på Veitvet. På 70-tallet var han med på det legendariske Refstad-laget sammen med Harald Tyrdal og kompani. En korsbåndskade i 1978 gjorde sitt til at den aktive håndballkarrieren tok slutt.

- Jeg har mange gode håndballminner. Fra min tid som spiller husker jeg godt jeg slet med å komme med på kremlaget. Jeg var bak de andre, men fikk lov til å spille litt høyrekant og ble Norgesmester et par ganger.

- I dag ville spillere byttet klubb i min situasjon, men den gang var klubbfølelsen mye sterkere, sier Iversen om sin tid som spiller.

Han er også stolt over å være fra Groruddalen.

- Mange mener at det er her det skjer mest dritt, men vi liker det. Jeg mener vi burde bli flinkere til å si at vi er fra Groruddalen og være stolte over det.

- Det er i hvert fall ikke kjedelig å bo her, sier Iversen.

Moro i Vestli

Etter korsbåndskaden startet Iversen som håndballtrener. Det er også i trenervirket han har gjort seg mest bemerket.

Først med Vestli-juniorene som ble rangert som landets beste juniorlag. Så med Vestli-herrene som han førte opp til Eliteserien. Senere tok han over Furuset-damene og førte de til toppen av 1. divisjon. Han har også trent lag som Sinsen, Nesodden, Refstad Veitvet og Oppsal i tillegg til haugevis av aldersbestemte lag.

Som trener er det tiden i Vestli han husker best.

- Jeg tok med meg juniorgutta inn i a-laget og flere av de etablerte spillerne sluttet da de så våre ambisjoner og kjente på vårt treningsprogram. Virkelig moro, ler Iversen.

Blant juniorene var spillere som Kyrre Solberg, Fahad Awaleh og Jan Erik Braathen.

- En fantastisk gjeng med rabagster. Disse gutta spilte med håndledd ut av ledd, brekte fingre og kjever. De nektet å tape og ga alt. En fantastisk gjeng å være trener for, sier Iversen.

Mistet gnisten

Etter Vestli-herrene bar turen til Furuset-damene hvor Iversen fikk sving på laget. I førstedivisjon ble de nummer fem.

- Vi hadde en fantastisk oppsving og en kjempesatsing på gang. Jeg hadde fått med meg Olympiatoppen, og vi skulle ta håndball-Norge med storm. Så fikk jeg sparken og den muligheten forsvant, sier Iversen om tiden i Furuset.

Han endte opp i Oppsal hvor han førte damelaget opp i 1. divisjon. Så fikk han nok av trenerlivet.

- Jeg merket selv at jeg ikke hadde gnisten lenger. Jeg måtte gi i fra meg treneransvaret før det skjedde store skader.

- Når det er sagt må jeg få rette en stor takk til kona mi Aud, Toril Enersen og Kjell Karlsson som var med meg gjennom denne tiden og lot meg få leke med det jeg synes var moro. Uten dem kunne jeg ikke ha holdt på, sier han.

Kjelling og «Linka»

Rolf Iversen har trent flere store håndballnavn. For ham skiller imidlertid Linn-Kristin «Linka» Riegel­huth Koren og Kristian Kjelling seg ut.

- «Linka» står som et eksempel på hva som skal til for å bli god. Hun bodde i Ski, gikk på skole på Wang og brukte kveldene i hallen på Furuset sammen oss. Jeg pleide å kjøre henne ned til Jernbanetorget etter treningene. I bilen på vei ned sa hun en gang til meg at hun skulle bli verdens beste håndballspiller, spille på landslaget og vinne OL-gull.

- Vi avtalte å møtes hvis det skulle skje, og da Norge vant OL-gull i Beijing løp «Linka» over halve banen for å gi meg en klem. Hun hadde klart det. Dette var en sterk opplevelse for meg, sier Iversen.

Han husker godt da en kjepphøy Kristian Kjelling dukket opp i Stovnerhallen også.

- Vi hadde to valg med Kjelling. Enten temme ham eller la han få utløp for talentet sitt. Vi valgte det siste, og selv om vi rykket ned viste han potensialet sitt. Storklubbene sto klare med lommeboka.

- Vi har ennå ikke sett Kjelling i fri flyt på landslaget slik jeg vet han kan. Det tror jeg kommer, sier Iversen.

Glad pensjonist

I dag lever han et lykkelig liv som pensjonist på Risløkka, men Iversens liv har satt sine spor.

- Jeg har både proteser og prolapser i kroppen. Jeg har også hatt kreft, men var heldig og klarte meg, sier han.

Nå bruker han mye tid på reising.

- Jeg er medlem av håndballens venner og reiser rundt hele verden for å se på idrett. De siste årene har jeg vært både i Beijing, Brasil og Serbia. Jeg skal selvfølgelig også til London for å se på OL.

- Det er artig å være i miljøet fremdeles, sier han.

- Hvordan skal jubiléet feires?

- Jeg og kona skal feire felles 60-årslag i mars. Fredag blir det kanskje en bløtkake, men i morgen holder jeg mitt årlige pinnekjøttlag med 20 personer til bords. Søndagen skal brukes til å komme seg, ler Iversen.

- Får vi noengang se deg som trener igjen?

- Jeg har gjort alt både to og tre ganger. Det er artig, men pirrer ikke like mye lenger. Det måtte i så fall vært et prosjekt som var nytt. Jeg har mest lyst til å få blitt med i en komité og prate hall. Fått i gang en kvern som endte med «Linderud-hallen» for eksempel, avslutter Iversen.

Noen av Iversens trener-meritter

o To NM-seire som kretslagstrener for guttene.

o To NM-seire som kretslagstrener for jentene.

o Seks ganger kretsmester med jentene til Refstad Veitvet.

o Én gang kretsmetser med jentene til Furuset.

o Kvalifiserte seg seks ganger til Narvesen-serien og vant i 1998 med Refstad Veitvet 81/82-jenter.

o Seier i Interkretsserien 2000 med Furuset.

o Tre gull med Refstad Veitvet og tre sølv med Furuset i Partille Cup + Seier i B-finalen i 2002.

o Opprykk til eliteserien med Vestli-herrene i 1998.

o To opprykk med Furuset-damene fra 3. divisjon til 1. divisjon.

o Ett opprykk med Oppsal-damene til 1. divisjon.

 

Siste nytt i Sport

Feide over Follo!

Grorud hadde invitert til cupfest hjemme mot Follo, og innfridde til de grader. Med tremålsseier og til tider festfotball overbeviste groruddølene på vei til andre NM-runde. Grorud tok imot Follo til første NM-runde onsdag kveld. Rammen var perfekt, med strålende vårsol og rundt 200 fotballsultne...

– Slapp av, det blir kamp!

Et lite døgn før Grorud IL tar imot Follo til cupkamp, er Grorud kunstgress dekket av sju centimeter klissvåt snø. Grorud-boss Richard Pedersen tar det hele med knusende ro.

 
Vant i Camp Grasrot

Da Norsk Tipping så etter lag og foreninger som ville være med i konkurransen Camp Grasrot, var ikke Taufique Rana fra Grorud Taekwondo klubb sen med å melde seg.

45 år med basketmoro

Ammerud basket inviterer også denne våren til Ammerud Open. Fra 11.-14. mai er det basketglede som står i fokus på Apalløkka, og i år er det faktisk 45 år siden første gang de mørkegrønne inviterte til sin første turnering.

Vil fortsette framgangen

Etter flere sesonger i nedrykksumpa fikk endelig Grei Kvinner Elite en opptur med en trygg sjetteplass i fjor. Med samme spillerstamme og gode forsterkninger er planen å fortsette fremgangen i 2017.