– Jeg tror at om 10-20 år vil mange fortsatt huske dem. Mange innbyggere så på det som en trygghet. Jeg syns de fortjener stjernestatus, og jeg syns de var landets beste korona-verter, sier prosjektleder Iselin Havstein Glover.

Bydelen har utarbeidet en rapport som gir et godt bilde av arbeidshverdagen til koronavertene. Ved sin side har Havstein Glover Kevin Michael Khan (21), Oussama Sealiti (22) og Arian Ahmad (22). Alle Stovner-gutter, og alle har vært involvert i koronavert-arbeidet. En liten del av rapporten er trist lesing og omhandler trakassering og trusler, mer om det senere.

For det meste viser rapporten at koronavertenes arbeid ble godt mottatt på Stovner. Vertene opplevde jobben som meningsfull, og det åpnet døra inn til arbeidslivet for vertene.

– Etter å ha vært på mange intervjuer og fått avslag på hundre søknader, kom jeg over koronavert-jobben som bydelen lyste ut. Og etter noen måneder med å imponere Iselin ble jeg tilbudt stilling her og hjelper til med logistikk og personalansvar for koronavertene, sier Sealiti.

I dag er han prosjektmedarbeider på Stovner og Haugenstuas jobbsenter, og miljøarbeider på Blokk 58. Ahmad er bydelsvert på bydelstorget og Khan er student på NMBU i Ås.

Khan, Sealiti, Ahmad og de andre vertene fikk mye tillit og ansvar. De var selv med på å lage retningslinjer for koronavertene, de stilte til intervjuer i mediesaker, de tok lederkurs og deretter ledet de lederkurs.

– Dere var med i alle ledd, og det var høy grad av profesjonalitet. Dere er de beste koronavertene i hele Oslo, sier Havstein Glover og titter bort på trioen.

Viktig med språk

– Det var litt av en berg- og dalbane. Men vi kom fort inn i rollen; her skal vi stå og dele ut munnbind og desinfisere hender, men det var ikke bare det. Vi skulle også snakke med dem og forsikre dem om at kom til å gå bra og lette litt på den dystre stemningen, sier Sealiti.

– Jeg lærte mye om meg selv og andre mennesker. Vi møtte folk som var frustrerte, noen var lei seg, noen hadde mistet jobben og noen satt inne hele tiden. For mange eldre var det å kunne ha en samtale i to minutter nok til å gjøre hele uka for dem, oppsummerer Ahmad.

Tidvis var det uoversiktlig hvilke regler som gjaldt og hva reglene gikk ut på, og det ble etter hvert også tydelig at språkbarrierer gjorde det vanskelig å forstå nettopp det.

– Ja, ja, det gjorde vi daglig, svarer Sealiti på spørsmål om de la om til andre språk i møte med personer med svake norskferdigheter.

– At vi kan flere språk tror jeg er betryggende. Da møtte de noe kjent og vi kunne komme nærmere på dem, sier Ahmad.

Trusler og trakassering

Khan har hatt en sentral rolle i rapporten. Selv om mesteparten av innholdet er hyggelig lesing, avdekker rapporten også negative avvik, forklarer han.

Blant annet opplevde flere av de kvinnelige vertene trakassering, og én skal ha fått slengt etter seg: «se deg for når du går hjem». Ahmad opplevde at en mann ble aggressiv da Ahmad minnet han på å holde avstand.

– Han snakket urdu, og i stedet for å eksponere han på norsk, ba jeg ham roe seg ned og gå vekk.

Havstein Glover sier at de ser alvorlig på trakassering og trusler. Underveis omorganiserte de strukturen slik at jentene aldri sto alene. Det ble vurdert anmeldelser, og vertene ble kalt inn til personalsamtaler etter uønskede opplevelser.

– Du er i en utsatt posisjon når du står på et sted og folk hele tiden kommer bort til deg, men du skal være trygg på jobb, avslutter Havstein Glover.