– Hei, hei - går det bra?

Har du gått tur i ved Hestejordene på Rødtvet, vært innom militærblokka, eller hatt noe med fritidsklubben Stedda å gjøre, så har du ganske sikkert hilst på en blid fyr i islender - stort sett alltid på farten, enten det er med hammer og sag i hånda, hunder i bånd eller kameraet framme.

Claus Jørgen Kvasnes ble født 7. mai 1963, i Bodø. Faren var i yrkesmilitær, og det var også grunnen til at familien bare et par år senere endte opp i Groruddalen - da de flyttet til «militærblokka» ved Krigsskolen.

Og han bor fremdeles i området, dog litt lengre opp i åsen, i Rasmus Enger vei.

Selv om han har flytta ut for lengst, er militærblokka fremdeles der man finner Kvasnes. De siste snaue ti årene har han nemlig vært vaktmester der, etter en halv mannsalder i dagligvaren.

– Og det er jo litt morsomt. Mange av de gamle i blokka husker fremdeles den lille pøbelungen Claus fra 60- og 70-tallet, humrer han.

Vaktmesterjobben passer ham som hånd i hanske. For det første er det mye pusling og fiksing av alt mulig, men Kvasnes er av den typen vaktmester som tenker på mer enn bare vedlikehold.

– Man blir på en måte en del av limet i borettslaget, og er rundt der hele tida.

Svarer alltid

– Unnskyld meg i to sekunder. Ja hei, det er Claus.

Allerede her begynner vi å gå tom for fingre å telle telefonoppringninger på under intervjuet, for det er en stødig strøm av folk som lurer på noe. Selv om man til tider kan mistenke at det også handler om en liten prat - litt fellesskap.

– Jeg blir jo så engasjert i beboernes og naboene ve og vel - kanskje litt for mye iblant, ler han.

Kvasnes møter mange eldre i hverdagen, og han kom kanskje enda tettere på da han jobbet litt på (nå nedlagte) Ammerudhjemmet for noen år siden. Og han liker ikke helt den utviklingen han ser.

– Hadde håpa og forventa at kommunen klarte å ta litt bedre vare på de gamle. Det fortjener de. Det er rett og slett noe gærent i systemet.

Et sted å høre til

Men utenfor militærblokka er Claus kanskje aller best kjent som en av ildsjelene bak fritidsklubben Stedda. Klubben ble stiftet tilbake i 1974, da under navnet «Et sted å høre til». Og det ble naturligvis altfor langt å si. Så da ble det Stedda, og der fant man allerede da en ung Claus.

– Husker godt at jeg hadde min aller første forelskelse der. Og ble ordentlig knust da jeg fikk et nei, ler han.

Han er for øvrig ikke den eneste som husker de gamle dagene.

– Når folk besøker oss på jubileer og sånn, så har de gjerne med seg det gamle medlemskortet i døra for å slippe inn.

Kvasnes sin andre runde med Stedda tok til rundt årtusenskiftet, da ungene hans gikk der.

– Da begynte jeg å engasjere meg, jeg syns det er viktig å vite litt hva barna driver med. Det handler om å bygge tillit.

Siden da har han mer eller mindre blitt synonymt med Stedda.

Rødtvets egen

Stedda er en litt uvanlig ungdomsklubb, all den tid den faktisk ikke er kommunalt drevet. Men at den har en plass er tydelig på mange måter, ikke minst at bydelsutvalget på Grorud bevilger penger år etter år - med skjønn enighet blant politikerne.

– Hvorfor er Stedda så viktig?

– Det handler om tilhørighet, også i nærområdet. Ikke et vondt ord om Veitvet- eller Kalbakkenklubben, men de ligger ikke på Rødtvet. Og så er det et trygt sted å være, det ligger jo i navnet.

Kvasnes mener samtidig at det er viktig at man har flere tilbud til ungdommen, for alt passer ikke for alle. – Det er ikke alle som automatisk finner sin plass i idretten, noen trenger bare et trygt sted. Og vi ser at de som trenger det, de trenger det veldig.

Først var han ungdom selv, så var det hans egne barn som gikk der.

– Nå er det gleden man ser hos ungdommene som er drivkrafta. Det å vite at man er med på å legge til rette for så mye fine opplevelser, og det å se at de virkelig blomstrer.

Den veksten og blomstringen skjer på vanlige klubbdager, men ikke minst på de mange turene gjengen drar på - de siste årene spesielt til Lofoten.

– Man kan jo ikke redde hele verden liksom, men vi kan gi noen ungdommer helt uforglemmelige opplevelser.

I tillegg til klubbkvelder og turene har Kvasnes i mange år også vært primus motor for den populære Øyfestivalen på Vesletjern.

Det er ikke å komme utenom at det går med mye tid til frivilligjobbinga da.

– Det hadde ikke gått uten en veldig tålmodig og forståelsesfull kone, sier han pliktoppfyllende, men åpenbart også ærlig.

– Hvorfor ikke bare hjelpe til?

Og jaggu ringer ikke telefonen igjen, denne gangen er det far Kvasnes, nå i den ringe alder av 97, som ringer fra Drøbak og spør om ikke Claus kan ta turen ned og klippe håret hans.

– I dag er det klubbkveld, men jeg kan komme i morgen, sier den alltid hjelpsomme Claus.

Og det er nok noe av det folk kanskje alltid kjenner igjen med Kvasnes. Viljen til å hjelpe til. Det er slett ikke tilfeldig at han ble tildelt prisen for Årets Hverdagshelt i Groruddalen for 2021. Og han er omtrent ordbokdefinisjonen på en ja-person.

– Jeg syns man bør være hjelpsom, og stille opp for hverandre, sier han og veier ordene litt nøye før han fortsetter.

– Folk kan være ganske egoistiske om dagen, det er liksom bare «meg meg meg». Tenk litt mer på hverandre?

– Sånn jeg opplever det, hvis man gir litt, så får man også så utrolig mye tilbake.

Ut og grille pølser

Når man fyller seksti år er det mange minner å se tilbake på, men det er jo noe gjevt med disse runde årene også.

– Store planer for dagen?

– Nei, det blir ikke noe svære greier. Tenker jeg tar med familien ut i skogen for å grille litt. Til ungas store fortvilelse, humrer han.

Samtidig har han jo gjort seg noen tanker om det å runde seks tiår.

– På forrige tur til Lofoten så jeg plutselig på innsjekkinga at jeg var like gammel som resten av reisefølget til sammen. Så tida går jo.

Neste år fyller Stedda 50 år, og Claus sier at han i hvert fall holder på til da, selv om kroppen jo begynner å gå litt saktere enn før.

– Ellers har jeg ikke så mye planer. Jeg liker litt at løypa blir til mens man går også.