Samtidig har vi også fått Oslo kommunes store innbyggerundersøkelse som ble gjennomført fram til 5. juni i år og har hele 27 685 respondenter. Ett av spørsmålene er om folk er svært eller ganske fornøyde med er tryggheten når det gjelder å ferdes ute på kveldstid der de bor.
Hvis vi ser på bydelene i Groruddalen er det bare 56 prosent i Stovner bydel som svarer ja på dette, i Alna bydel 60 prosent, i Grorud bydel 63 prosent og i Bjerke bydel 69 prosent. Den bydelen som ligger lavest er Søndre Nordstrand med 55 prosent (Innbyggerundersøkelsen 2023, s 44).
Store forskjeller i trygghetsfølelsen
Det er altså 31 – 44 prosent i de fire bydelene våre som ikke er fornøyde med tryggheten i bomiljøet sitt på kveldstid. Dette er tall som bør uroe alle oss som ønsker at Oslo både skal oppleves som, og være en trygg by. Men forskjellene er store. Ser vi vestover er det i Vestre Aker bydel kun 16 prosent som ikke er fornøyd med tryggheten, og i Ullern bydel 20 prosent.
Blant aldersgrupper er det flest blant de unge 18-29 år som ikke er fornøyd med tryggheten, nærmere bestemt 35 prosent i hele byen. Blant befolkningsgrupper er det flest med innvandrerbakgrunn med 37 prosent.
Blant alle beboere i byen vår er det i gjennomsnitt 30 prosent som ikke er fornøyde, mens byrådslederen insisterer på at «80 prosent av Oslos innbyggere er enige med meg i at Oslo er en trygg by» (Dagsnytt 18, 3/8).
Unge med lang voldshistorie
Når folk svarer som de gjør, avspeiler det deres inntrykk og erfaringer i sitt bomiljø. Her ser de at de som skaper mest uro og vold på gateplan, dessverre er barne- og ungdomskriminelle grupper. De som fører an starter ofte før de fyller femten år, og ennå ikke kan rammes av straffeloven.
Vi har sett eksempler på at enkelte har opptil sytti saker på seg allerede i 14-årsalderen. Vi har fått høre hvordan noen begynte å utøve vold og trusler allerede som 12-13 åringer. Jo tidligere vi griper inn, desto større sjanse er det for å få dem ut av det. Det er bare barnevernet som kan gjøre noe til de blir femten år, men tiltakene deres har ikke vært tilstrekkelige.
Bra initiativ fra politimesteren
Det var derfor positivt at Oslos nye politimester tok opp barnevernets rolle i en kronikk 8. august i Politiforum. Hun skrev at politiet nylig hadde overlatt en ung kriminell til barnevernet, og at han uten videre bare hadde rømt fra dem, til politiets store bekymring. Hennes beskjed var at «Jeg mener det er behov for en debatt om vi trenger mer inngripende forebyggende tiltak – som også inneholder elementer av tvang.»
Dette var et nødvendig og forståelig initiativ. Jeg har lenge vært opptatt av det samme. Men for meg framstår det som uklart hvorfor ikke § 4-24. Plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke i dagens barnevernlov kan brukes. Den gjelder «barn som har vist alvorlige atferdsvansker – ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet – ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte.»
Tilbakehold i opptil 12 måneder
I samme paragraf heter det at «Er det trolig at et barn som nevnt i første ledd har behov for mer langvarig behandling, kan det treffes vedtak om at barnet skal plasseres i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil tolv måneder uten eget samtykke, eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet. Ved nytt vedtak kan plasseringstiden i særlige tilfeller forlenges med opptil tolv nye måneder.»
Det er fylkesnemnda som fatter slike vedtak. De kan fremmes av barnevernet og kommunen, selvsagt i samarbeid med politiet når kriminalitet inngår i begrunnelsen. Ingen kan være i tvil om at «tilbakehold uten eget samtykke» betyr tvang, som politimesteren etterspør nytt lovhjemmel for. Institusjonene må ha tiltak for å forhindre rømming. Hvis det likevel skjer, blir det politiets oppgave å finne rømlingen.
Oslo kommune må bli bedre
Fagfolk forteller meg at noen fylker og kommuner er flinkere til å bruke § 4-24 i barnevernloven enn andre. De har også tilgang på institusjoner som makter oppgaven. Andre, som Oslo kommune, fremmer visstnok sjelden vedtak om bruk av denne paragrafen for fylkesnemnda. Samtidig er det uten tvil slik at Oslo er den kommunen i landet hvor bruk av paragrafen om tilbakehold i opptil tolv måneder er mest aktuell.
Det virker heller ikke som kommunen har gjort mer enn spede forsøk på å bygge opp institusjoner som kan gjennomføre § 4-24-vedtak på en god måte. De må ha god bemanning med kompetanse til å ivareta barnets beste – som i disse barnas tilfelle er å komme seg ut av kriminelle miljøer og rusproblemer. De må også ha en geografisk plassering langt ifra stedet der barnet har utviklet sin kriminelle løpebane. Dessuten bør det være et godt opplegg for å gi barnet en ny start på andre steder og i andre miljøer, når tida i institusjon er over.
Det blir svært viktig at Oslo kommune begynner å gjøre mer for å benytte seg av § 4-24. Da kan flere i den utsatte gruppa få hjelp og egnede tiltak i tide. De er få, men meget aktive. Dette handler om å gjøre det som trengs for å praktisere gjeldende lov, og dermed følge opp politimesterens initiativ, uten å måtte gå den lange veien om lovendringer.