Men under litteraturfestivalen som Bernhardsen har lest Akers Avis Groruddalens referat fra, fortalte jeg om noen personlige opplevelser og inntrykk fra livet vårt i blokka og gata på Kalbakken der vi flyttet inn i 1955.
Jeg var en liten gutt som gikk på Nordtvet skole like i nærheten og spilte fotball hver dag på feltet ved siden av skolen. Vi holdt oss her i området, og jeg har ikke noe grunnlag for å si noe om hvordan det var på Veitvet den gangen eller andre steder.
Fra denne tida har jeg bare barnets hukommelse om de nære ting. Jeg tror det betydde mye at Mutter’n og Fatter’n og alle foreldrene i gata var veldig aktive, kjente hverandre, hadde stor dugnadsånd, og snakket sammen om det var noe. Vi var viltre unger og ikke noen englebarn, men respekten for de voksne, for vaktmesteren, fotballtrenerne, lærerne og inspektøren på skolen var kjempestor. Noen slagsmål og krangler var det uten tvil. Men vi ga oss når noen var lagt i bakken, og «våpnene» var begrenset til spretterter og blåserør med erter. Hvis det gikk for langt var det foreldrene våre som grep inn, og jeg husker bare å ha sett politi i gata vår én gang på den tida.
Slik var min barndoms lille verden, og jeg har ingen grunn til å tvile på Bernhardsens beskrivelse av at det var mye tøffere på Veitvet eller andre steder enn hos oss.
Jeg tåler fint at han mener jeg idylliserer min barndoms «paradis». Men det jeg gjerne vil få fram er hvor mye det betydde at foreldrene våre engasjerte seg og tok ansvar. De brydde seg om hverandres barn og hjalp til med å ordne opp når det trengtes. De stilte opp i borettslag og idrettslag og mye mer, og var nøkkelen til gode og trygge nærmiljøer.
Særlig i drabantbyene hvor vi er mange som bor tett sammen, og er avhengige av hverandre, er dette avgjørende. Heldigvis har vi mange slike flotte foreldre i Groruddalen også i dag. Uten dem er det vanskelig å lykkes med å bygge fellesskap og trygghet.
Selv har jeg jobbet mye med å utvikle offentlige forebyggende tiltak som fritidsklubbleder fra 1980-tallet, pådriver i Groruddalssatsingen m.m. Men for meg er en viktig lærdom fra barndommen på Kalbakken at det handler også mye om personlig ansvar og respekt, ikke bare om hva stat og kommune gjør. Det gamle slagordet fra 1950-tallet «gjør din plikt og få din rett» er ennå verdt å holde høyt i hevd. For å bygge Groruddalen videre bør vi bygge på det beste både fra fortida og nåtida.
Gode hilsener fra Jan Bøhler, Ellingsrud-beboer, med barndom og ungdomstid på Kalbakken