Mens noen er redde for hva som kan befinne seg der ute utenfor husets fire vegger, er det mange som samtidig kvier seg for å komme hjem til sine nærmeste. Familien som for mange er det beste man vet, kan for noen være deres verste mareritt.
Ifølge FN blir 1 av 3 kvinner i dag utsatt for fysisk og seksuell vold minst én gang i livet. Tar vi med statistikken for negativ sosial kontroll og psykisk vold, blir tallene enda høyere. Dessverre er det heller ikke bare kvinner som blir utsatt for vold i nære relasjoner, selv om det nettopp er kvinner som topper statistikken. Barn og unge, LHBTIQ+ personer og personer med innvandrerbakgrunn eller samisk bakgrunn, er også på topp blant dem som blir utsatt for vold av sine nærmeste.
Vi kan heller ikke med sikkerhet vite om denne statistikken i det hele tatt er representabel. Det er store mørketall i denne statistikken, noe som kommer av at vold i nære relasjoner ofte er knyttet til mye skam, at man har tette bånd til voldsutøveren, mangel på tillit til myndighetene og institusjoner, eller rett og slett språkbarrierer. Flere voldsofre har også barn og søsken som de er redde for å miste, dersom myndighetene får vite om overgrepene og splitter familiene. Derfor er mørketallene så store, nettopp fordi mange er redde for både seg selv og sine nærmeste, og derfor heller tier enn å si ifra.
Konsekvensene av å være et voldsoffer er flerfoldige. Internt handler det om økt psykisk belastning og fysiske skader. Ettervirkningene av dette kan også føre til at flere blir uføre, får psykososiale skader og på mange måter faller utenfor i samfunnet. For når samfunnet ikke har stilt opp eller sett deg under de vanskelige omstendighetene, vel – da er det vanskelig for deg å stille opp for samfunnet også.
Vold i nære relasjoner er med andre ord et komplekst tema med flere årsaker, perspektiv, diagnostikk og hensyn bak seg. Likevel kan vi ikke la mørketallene vinne, for vold bekjempes ikke av seg selv.
Noen potensielle løsninger kan være at kommunen iverksetter og ivaretar gode tilbud og tiltak for både å forebygge og hjelpe folk som utsettes for vold i nære relasjoner. Dette kan være å innføre flere lavterskeltilbud hvor både voldsoffer, så vel som voldsutøver, kan få den hjelpen de trenger og at familievernkontoret bedrer sine kommunikasjonsstrategier og innfører mangfoldskompetanse som en viktig del av arbeidet sitt for å nå bredden i befolkningen vår. Krisesentrene må også få større og mer kompetent kapasitet, og videreformidle sin hjelpefunksjon på en god måte på tvers av samfunnsgrupper. Ingen tilbud vil kunne oppfylle sine formål dersom de lider av kutt og ressursmangel, og nettopp derfor må kommunen stille opp.
Det er også viktig at barn og unge er klar over sine rettigheter og har trygge tilbud å benytte seg av. Derfor hadde det vært nyttig å ha en helsesykepleier tilgjengelig hver dag på skolen slik at barna har en tillitsvekkende, ekstern, og voksen person de kan snakke med dersom de opplever tøffe situasjoner hjemme. Nulltoleranse for vold, og steder man kan be om hjelp, er noe som også må bli kommunisert til elever og bli tatt med inn til klasserommene.
25. november minner oss på at denne kampen ikke er over. Vi må alle ta et kollektivt ansvar for å se, støtte og hjelpe hverandre. Mye er ennå ikke gjort, men mye kan og må gjøres fremover.
Dersom du opplever vold eller overgrep i nære relasjoner, ring VOlinjen på 116 006, besøk volinjen.no eller ta kontakt med fastlege, leder på arbeidsplassen, lærer eller andre trygge omsorgspersoner.