Jeg tar 31-bussen mange ganger i uka og tankene flyr når jeg ser rundt meg. Jeg går på bussen på Jernbanetorget, står i midtgangen, det er fullt i dag, og smiler fornøyd når jeg tenker på et av punktene i partiprogrammet til Oslo KrF: Arbeide for bedre kollektivtilbud til viktige utfartsområder, turstier og andre friluftslivsaktiviteter
Men smilet forsvinner fort. Ved siden av meg står et ungt par, sterkt preget av rusmisbruk. Jeg er veldig glad, og samtidig bekymret, over at Oslo KrF var de eneste som sa nei til å innføre en lokal rusreform. I partiprogrammet har vi blant annet disse to punktene: Si tydelig nei til narkotika og gå imot legalisering av narkotiske stoffer og styrke samarbeidet mellom politiet og skolene i Oslo, med vekt på rusforebygging. Jeg tenker på en artikkel jeg nettopp leste om at kokainbruken blant unge er tredoblet siden 2018. KrF skal kjempe hardt for å stoppe denne utviklingen, tenker jeg. Vi nærmer oss Carl Berner og paret går av, mens det strømmer inn med flere passasjerer.
Det er etter hvert en stram lukt på bussen, det er mye som tyder på at det er urinlukt og at personen er syk. Det rører ved det innerste hos meg. Hvordan ta vare på de syke rundt oss? Men det som rører mest er respekten folk viser for vedkommende. Og jeg tenker på et av KrFs viktigste ord: menneskeverd. Alle mennesker er like mye verdt, og hvis vi levde dette ut, ville verden sett annerledes ut.
På Sinsenkrysset kommer det inn en gjeng med gutter med fotballer, og jeg holder nesten på å si til dem at de må stemme på KrF når de blir eldre fordi fritidsaktiviteter og frivillighet er en svært viktig del av KrFs politikk. Jeg sier det selvsagt ikke, men de skulle visst hva som står i programmet: Tilrettelegge for et mangfold av fritidsaktiviteter i alle bydelene og sikre økt deltakelse og likeverdighet gjennom fritidskort på 5000 kroner i året til alle barn mellom seks og 18 år og gi gode økonomiske rammer for fritidstilbudene i Oslo.
For Oslo KrF er det svært viktig at alle barn har mulighet til å delta i en fritidsaktivitet, selv om familien ikke har råd. Forskning viser at dette hindrer utenforskap og fremmer inkludering.
På Aker sykehus kommer det inn en gammel mann som har tydelig problemer med helsa, og jeg grubler på hvordan det er å bli gammel i Oslo og tenker at hvis KrF får bestemme, vil det være godt å bli gammel i Oslo. Vi er opptatt av en verdig alderdom og kamp mot ensomhet, noe som vises igjen i blant annet to av punktene: Utvikle tiltak som fremmer kontakt mellom generasjonene i barnehage, skole, aktivitetsskole, eldresentre og sykehjem og utvikle gode aktivitetstilbud for eldre i bydelene, gjerne i samarbeid med frivillige organisasjoner, samt oppmuntre til bruk av tilbudene.
På bussen er det også kvinner med hijab, og det minner meg om hvor viktig trosfriheten er og at KrF skal kjempe hver dag, hvis nødvendig, for at Oslo skal være en livssynsåpen by, for alle religioner. Jeg går av bussen, vi har kommet til stoppet mitt, Bjerke, og jeg tenker videre på hvor viktig det er at alle kulturer og religioner kan finne plass i byen vår.
På vei ut merker jeg at jeg smiler og får smil tilbake. Og jeg kjenner nok en gang på takknemlighet over bussjåførene som kjører rundt på alle menneskene med levde liv, korte eller lange, tøffe eller fine, men alle like verdifulle.
(En liten tilståelse: jeg traff ikke alle disse på samme busstur, en KrF-er skal ikke lyve, det gjelder for så vidt alle partier…)