Siden 2015 har politikerne i Oslo, og særlig MDG, Ap og Høyre, snakket like varmt om «det yrende byliv» som en pinsepredikant preker om Jesus. De radikale politiske ideer vil nemlig skape det som kalles «urbane landsbyer» i hovedstaden med påfølgende ønske om nettopp det «yrende byliv».

Det høres jo så sukkersøtt ut dette bylivet, men hva skjuler seg bak propaganda og slagord? Bråk. Masse bråk til alle døgnets tider. Mang en Oslo-borger har for lengst mistet den normale nattesøvn. Og det skjer særlig der politikerne satser sine milliarder på en utopi. Å skape noe folk egentlig ikke trenger og ei heller har etterspurt. Bare ta Thorvald Meyers gate på Grünerløkka. Over 400 millioner kroner og tonnevis med stein fra Kina ble brukt for å lage det arkitektene beskrev som en paradegate. Dette skulle skje ved å omskape veien fra trafikkert gate til trivelig byrom. Fikk vi det?

Det vi fikk var trikk på to spor som dundrer gaten opp ned hvert bidige minutt. Å sitte på et fortau i den gaten og nyte kaffen går rett og slett ikke, hvis du da ikke har trikk som hobby. Altså mer bråk enn noen gang. På Frogner har det i to år vært unntakstilstand fra nattesøvn. Det yrende natteliv har satt en effektiv stopper for det. På Sandaker er det nattklubbstøy og fulle folk som skaper ulidelige problemer. Og slik kan man fortsette å beskrive tingenes tilstand i de politiske urbane landsbyer.

Men hva er egentlig «byliv»? Jo det er definert som de mentale, fysiske og sosiale møtene som oppstår når mennesker er og beveger seg i byen. I kombinasjon med begrepet yrende blir dette en farlig og støyende miks. Fordi, sterkt knyttet til byliv er begrepet «hot spot» eller et populært sted. Hensikten med å definere hotspots utendørs er å skape en generator for aktivitet og booste bylivet. Altså mer bråk eller sløsing med skattebetalernes penger. Løren er nok et svært godt eksempel på dette? Eller den tomme lekeparken ved Akershus Festning? Eller Nedre Slottsgate?

Skal dette yrende fungere har noen «urbane landsbyeksperter» utviklet 12 metoder for å få dette til:

Folk skal beskyttes mot trafikk, kriminalitet og ubehagelig sansepåvirkninger. Altså bilen, tyven og blotteren. De som oppholder seg i landsbyen skal ha trygg fotgjengervei i en radius på en halv kilometer. Det skal gis rom for både å stå, sitte, se, snakke, høre og ikke minst «mulighet å nyte positive aspekter ved klimaet». (Se vedlegg).

Hvordan finner man så frem til de såkalte hotspots der folk kan ha mentale møter i all slags vær? Joda, det er også her utviklet seks metoder for hva man skal se etter og endre til «yrende byliv»:

Bussholdeplassen:  Et naturlig møtepunkt, knyttet til en nødvendig aktivitet.  En bussholdeplass er ofte det første og det siste møtet mellom mennesket og byen.

Identitetsskapende elementer: Det kan være kulturminner, men også statuer, historiske veier eller steder med historiske hendelser. Identitet skaper tilknytning og stolthet, og har en tiltrekkende kraft.

Byrom: En klar avgrensning og romlighet.

Parkeringsplassen: Et åpent areal, uten fysiske stasjonære installasjoner, og som enkelt lar seg omdisponere. De er gjerne sentralt plassert og ofte i offentlig eie.

Bakgård/gårdsrom: «Gjemte skatter i byen». De kan pirre nysgjerrigheten gjennom gradvis avsløring og inneha overraskelser. De har en definert form og er ofte intime rom.

Gatekryss: Et naturlig krysningspunkt, med høy møtefrekvens, og steder en ofte tar med seg i sine mentale kart.

I Sarpsborg har det vært lagt ned et betydelig hotspot-arbeid. For moro skyld må jo denne historien fortelles via to bilder. Det hele handler om noen meter av den rimelig folketomme Pellygaten. Her oppdaget de urbane eksperter at veistubben som besto av en pizzasjappe, parkeringsplass og et bilverksted snarest burde gjøres om til sykkelkafé, en sykkelhub for ladning og vask av el-sykler, og ikke minst utveksle sykkelsamtaler. Bilverkstedet skulle kunne fortsette, men lokalene måtte deles med et firma som driver med sykkelutleie. Alt dette, altså dette nye hotspot i Sarpsborg, skulle bringe det yrende byliv til Østfold-byen.

Tilbake til Oslo og bråk. Hovedstaden er ganske så alene om å ha en egen støyforskrift. Den skal sikre det gode byliv skjermet mot helseskadelig støy. Den har for lengst frontkollidert med det yrende byliv. Kanskje Oslo kommune burde iverksette et omfattende informasjonsprogram for å fortelle egne innbyggere om hva loven sier om støy, og ikke minst at de som er plaget kan ringe politiet med forskriften i hånd? Og ikke minst at de urbane landsbyplanleggerne bruker støyforskriften aktivt?

Her er forskriften oppsummert:

1) I Oslo skal det være stille mellom 23.00 og 01.00. Dette er definert som innsovningsfasen.

2) Høyttalere skal ikke brukes utendørs i boligstrøk mellom kl. 20.00-07.00, ei heller på søndager og helligdager og på offentlige høytidsdager (dersom lyden fra høyttalerne fremkaller helseskadelig støy).

Personlig tror jeg at fremtiden ikke bare vil skape enda mer bybråk, men også mer krangel mennesker imellom. Vi er allerede verdensmestere i nabokrangler. Jeg spår at vi snart blir verdensmestre også i støy-krangling.