IGJEN INNFØRES tiltak som forsterker ulikhetene i byen og rammer de yngste. Det er i Groruddalen barn og unge er mest avhengig av å gå på skolen og få oppfølging av lærer. Det er i Groruddalen det er mest trangboddhet og lavest utdanningsnivå blant foreldrene, som igjen gjør at barn i Groruddalen har dårligere mulighet for å få den opplæringen de trenger og har krav på når det blir hjemmeundervisning.
Byråden for undervisning, Inga Marte Torkhildsen, uttaler i sakens anledning at hun «håper konsekvensene av stengte skoler vil være mindre alvorlige enn det var da skolene måtte stenge i fjor».
Hvordan kan hun håpe på det? Det vil tvert imot bli verre og mer alvorlig nå!
BARN OG UNGE er nå slitne, demotiverte og frustrerte etter et helt år med alle tiltak og begrensninger. Ett år i en åtte- eller trettenårings liv er en hel evighet! Og skolen er ikke bare en arena der elevene skal lære matematikk og norsk, det er en sosial arena der man trinn for trinn skal lære seg å bli et helt menneske. I likhet med yrkeslivet, der man har en karrierestige, så finnes det også en livsstige. Der klatrer man trinn for trinn etter hvert som man får livserfaring og sosiale ferdigheter. Men i fjor fjernet man et trinn, det ble da vanskeligere å forsere stigen for å komme til neste trinn. Nå fjernes et trinn til, og det vil for mange bli umulig å komme videre.
ET HELT LIVSLØP kan få en dramatisk forverret kurs. Dette fordi de som styrer, de godt voksne og privilegerte som har hatt en ungdomstid, en russetid, en fadderuke og har fått karriere, venner, partner og en trygg livssituasjon, drar opp stigen etter seg. Fritidsklubber er stengt, treningssentre og idrettsaktiviteter er stengt, man får ikke omgås venner ute og man får ikke besøke hverandre hjemme. Alt er stengt, bortsett fra polet!
Raymond Johansen terper og terper på at smittetallene er rekordhøye, og at det er den britiske mutanten som nå er det store problemet. Men verken smittetall eller hvilken mutant vi har for tilfellet spiller noen rolle.
Det er dødeligheten og hvor stor andel som blir alvorlig syke som er vesentlig. Og på Stovner og Grorud, som nå trekkes fram som skrekkeksemplene, så er det kun 1 pst. av befolkningen som er registrert smittet de siste to ukene.
OG LANGT DE FLESTE av disse er ikke syke, eller de har milde symptomer. Det vil si at på Grorud og Stovner så er 99 pst. av befolkningen ikke registrert syke eller smittet av korona de siste to ukene! Og totalt i Norge, med 6 millioner mennesker, så er det nå kun et par hundre som er innlagt på sykehus grunnet korona.
På landsbasis er det nå drøyt 600 som har dødd av korona på ett år. Men det dør 400 mennesker bare på sykehjem i Norge av andre årsaker, hver uke – hele året!
KORONA ER farlig, og man kan dø av det, men det er altså en svært liten andel av befolkningen som blir rammet så hardt. Tiltakene derimot rammes av mange tusen, og en hel generasjon risikerer alvorlige faglige og psykososiale problemer resten av livet.
I tillegg er mange titusener uten arbeid som i tillegg til de økonomiske konsekvensene også medfører betydelige psykososiale lidelser.
Bydelspolitiker på Stovner, Athithan Kumarasamy, ønsker ytterligere drastiske tiltak, som portforbud, innført. Han er også bekymret for mangel på bruk av munnbind til tross for at det nå aldri har vært så mange som bruker munnbind. Likevel er flere smittet enn noen gang.
Kumarasamy er også bekymret for at nå som finværet kommer så vil smitten øke ytterligere. Den bekymringen er nok ubegrunnet. Erfaringsmessig så vil slike virus dabbe av når finværet og høyere temperaturer kommer. Da kan politikerne slå seg på brystet og si at tiltakene deres virket.
Men til høsten er vi der igjen, kanskje med nye mutanter, eller kanskje med et nytt virus, de kommer før eller senere. En av Jan Eggums fantastiske sanger dukker opp; Ja, så e det på ’an igjen…