I 1952 ble ordningen med at alle personlige skattepliktige skulle betale skatt på forskudd under slagordet «Skatten er betalt, du vet hva du har igjen». Slik er det ikke lenger. Etter at skatt på inntekt er betalt, kommer de indirekte skattene i form av avgifter etc. Disse har ingen ting med inntekt/skatteevne å gjøre, og rammer derfor de med lavest inntekt hardest, og de med høyest inntekt minst. De fleste av disse avgiftene bestemmes av regjering/storting, men en del av dem styres av den enkelte kommune, og er derfor relevant for kommende kommune-/fylkestingsvalg. De senere årene har det vært en markant dreining av skattesystemet mot stadig mer indirekte skatter, mens de direkte skattene, som beregnes etter inntekt/skatteevne, har gått ned.
I denne avis har det i det siste vært mange innlegg om urettferdigheten ved at vi som bor i Groruddalen betaler mest i bompenger, mens vi får minst eller ingenting igjen. Urettferdigheten i dette er det lett å forstå, men dette er blant de indirekte skatter som nåværende byråd har vært mest ivrig på å innføre. Fordi denne skatten rammer så urettferdig, er det all grunn til å stille spørsmål ved om dette er en skatt som bør beholdes. Hadde det vært slik at dette var en avgift beregnet for bruk av en tjeneste man fikk, kunne den muligens forsvares. Men slik er det jo ikke. Bommene er sprett rund i byen på steder hvor det slett ikke er planer om nye eller forbedrede veier. Pengene brukes derimot på områder som burde finansieres av fellesskapet via vanlig skattelegging. Politikerne prøver å kamuflere denne skatten som miljøtiltak, ved at biltrafikken reduseres. Men realiteten er at bompenger budsjetteres det med for å skaffe inntekter til kommunekassen.
Hvis nåværende byråd fortsetter å beskatte bilbruk ved bompenger, høye parkeringsavgifter og høye avgifter for beboerparkering, vil dette øke klasseskillet i denne byen. Vanlige lønnsmottagere vil etter hvert ikke lenger ha råd til bil, og bilbruk vil ble forbeholdt de med velfylte lommebøker eller firmabil. Undertegnede er gammel nok til å huske den tiden hvor vi med arbeiderklasseforeldre så med misunnelse på de fra overklassen som kjørte rundt med privatbiler. Jeg husker også hvilken stor forskjell det gjorde når også vanlige lønnsmottagere på 60-tallet etter hvert hadde råd til å kjøpe bil. Det ga en enorm frihetsfølelse.
Mange i denne byen har ikke bil, og vil derfor tenke at bompenger og andre bilutgifter ikke berører deres økonomi. Men så enkelt er det ikke. Bompenger, sammen med høye drivstoffpriser, høye strømpriser og skatt på formue og eiendom, er antagelig viktige drivere for den høye prisveksten vi har. Derfor rammer dette oss alle, ikke bare de som har bil.
Det har forundret meg at ikke Arbeiderpartiet skjønner at den harde beskatningen av bilbruk i denne byen er i ferd med å skape et klasseskille. Dessverre er det ikke særlig håp om at et høyrestyrt byråd vil endre på denne politikken. Men det går jo an å stemme på de partier som ønsker å endre på bompengepolitikken. Eller ønsker vi oss tilbake til den tiden hvor vanlige lønnsmottagere står å ser på de, som med fet lommebok, har råd til å kjøre bil i hovedstaden?
Kåre Skåden
Ulven