Andre ganger er det vanskeligere. For eksempel i Grefsenkleiva, der alpinanlegget er i ferd med å råtne på rot. Forsvinner det anlegget, så forsvinner også muligheten for den aktiviteten, og barn og unge (og voksne – for all del) må til Tryvann eller Wyller for samme type bakke.
Problemet er bare at en utbedring til moderne standard innebærer endringer som vil gå på bekostning av skogen i Grefsenåsen. Hensynet til naturen settes opp mot hensynet til barn og unge i Bjerke og Groruddalen – og det er åpenbart vanskelig å navigere i slik sjø.
Kanskje har politikerne gjort det vanskelig for seg selv ved å oppfordre til aktivitet i randsonen til Oslomarka – samtidig som man klokelig fastholder at nevnte marka ikke skal røres.
Men det er ikke alltid kampen står mellom barn og skog. Oslo vokser, og det må bygges boliger for å huse alle.
Ellers vil boligprisene sannsynligvis nå vanvittige høyder – og man vil kunne få et meget uheldig skille mellom dem som har råd til å bo i byen de jobber i og dem som må pendle langt hver eneste dag.
På Rødtvet har det blitt bestemt at det er plass til i underkant av 1000 nye boliger.
Det er veldig mange, og selv om de skal legges der det i dag er industri og logistikkbedrifter, så er det jo allerede et velfungerende nabolag på Rødtvet og Sandås.
Disse frykter naturligvis konsekvensene av både trangboddhet, ødelagt kulturlandskap og økt trafikk.
I begge sakene skulle man tro at det er mulig å komme fram til et slags kompromiss som alle parter kan leve med. Men at det skulle være så enkelt tilhører vel heller sjeldenhetene.