11 av 15 bydeler har meldt at de går mot «underskudd» i år. Over halvparten av landets kommuner gjør det samme.
Kommunale ledere har ulike «kreative» løsninger på krisa. En kommunedirektør i nord vil selge det nybygde rådhuset. Over hele landet rapporteres det om skoler som trues av nedleggelse. Det er som å tisse i buksa for å holde på varmen. Forsvinner skolen, forsvinner livsgrunnlaget for mange lokalsamfunn. Vi har foreløpig ikke sett forslag om skolenedleggelser i Oslo, heldigvis.
Men kommunale ledere har ett svar til på økonomisk krise: De sier at folk har for høye forventninger til hva kommunen kan levere av tjenester. De sier at det offentlige må levere færre tjenester. Og de sier at frivilligheten kan løse mange av oppgavene.
Jeg tror ikke så mange av dem som får besøk av hjemmetjenesten, eller at de som har barn med særskilte behov, opplever at de får for mye hjelp.
Det er en farlig tanke at frivillige skal løse det offentliges lovpålagte oppgaver. En av våre største frivillige organisasjoner, Røde Kors, svarte ganske tydelig på det i en kronikk i Kommunal Rapport: Frivilligheten må være et supplement til de offentlige tjenestene – ikke at tjenestene skal overlate grunnleggende omsorgsoppgaver til frivillige.
Helsedirektoratet har også slått fast at frivilligheten ikke kan erstatte tjenestene kommunen har en plikt til å gi.
Likevel snakker byråkrater i både stat og kommune om å ta i bruk hele samfunnets ressurser. Det høres jo fint ut, og Rødt heier på den store innsatsen som gjøres i frivillige lag og organisasjoner og av enkeltmennesker. Derfor har vi ved hvert budsjett foreslått økte midler til idrett og frivillighet. Men i en tid med økonomisk krise i bydeler og kommuner ligner dette pratet en form for nytale, der det offentlige forsøker å frasi seg samfunnsoppdraget sitt for å spare penger.
Denne typen argumentasjon dukker også opp i denne ukas saker i Bjerke bydelsutvalg. Som alle andre bydelsutvalg skal vi svare på byrådets forslag om en utredning av oppgavefordelingen mellom bydelene og etatene – en bydelsreform. I bydelsdirektørens høringssvar snakkes det om å redusere tjenester. Vi mener det er feil vei å gå.
Det synes ganske klart at byrådet vil ha denne utredningen for å foreslå en reform, og sannsynligvis slå sammen bydeler. Men byrådet husker kanskje også at kommunereform ikke akkurat var en vinnersak for noen år siden. Og det er lite trolig at en bydelsreform vil bli mer populært. Derfor sies ikke «sammenslåing» så veldig høyt.
Vi kan gjerne utrede oppgavefordelingen mellom bydeler og etater. Plan- og bygningsetaten burde f.eks. lytte mer til den bydelen det skal bygges i. Og kanskje burde ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) sentraliseres, for å sikre likt tilbud over hele byen.
Men en slik utredning må også se på bydelenes økonomi, og hvordan man faktisk kan styrke lokaldemokratiet. Begge deler er det lite av i byrådets rapport.
Når bydelsutvalgene møtes neste måned blir det ikke lystig lesning i saksdokumentene. Bydelspolitikerne flytter i beste fall på småpenger, fordi så mye av budsjettet er bundet opp av lovpålagte oppgaver, føringer fra kommunen sentralt, stillinger og husleie. Hvor reelt blir demokratiet når handlingsrommet er så lite?
I praksis kommer bydelspolitikerne til å administrere de kuttene rådhuset har gitt. Og finansbyråd Hallstein Bjercke presterte ved lanseringen av sitt budsjett å si at bydelspolitikerne er «late og inkompetente» hvis hans budsjett fører til kutt i ikke-lovpålagte oppgaver i bydelene.
Bydelene er underfinansierte, og det er helt overlagt. Siden 2011 har bydelene kun fått kompensasjon for 80 prosent av befolkningsveksten. Det såkalte kriteriesystemet utgjør et skjult kutt, som har tappet flere hundre millioner fra bydelenes slunkne kasser.
En bydelsreform kan ikke bare være en sparereform. Bydelene må også få en mer stabil økonomi i samsvar med sine oppgaver.
Bydeler og kommuner representerer et fellesskap som ikke kan administreres som en hvilken som helst butikk. Bydeler og kommuner er og skal være politisk styrte, og de skal ivareta svært mange hensyn.
Det er noe riv ruskende galt når staten er søkkrik og de rikeste blir stadig rikere, mens den kommunale velferden går på sparebluss. Å redusere velferden vil føre til mindre oppslutning om fellesskapsløsninger, og mindre oppslutning om et demokrati som har mindre og mindre å si for hvordan samfunnet løser sine oppgaver. Vi trenger mer fellesskap og mer demokrati.