Frå eit av vindauga mine ser ein nesten til Tveita. I ei av blokkene der skal forfattaren Bjørn Hatterud flytte. Men han har budd mange plassar før. Akkurat som Diva har han har opplevd mykje. Før han kom til Tveita, budde han først i Brumunddal og så i Refstadsvingen. I tretten år heldt han til i tredje etasje i ei blokk på Bjerke. «Blokka på Bjerke» er inga skjønnlitterær bok, slik sett passar ho kanskje ikkje inn i denne spalta mi, men Hatterud skriv med ein kjenslevar penn, og vakrare enn mange av dei skjønnlitterære forfattarane våre. Med ein pensel Christian Krohg verdig, teiknar han eit samansett og kjærleg bilete av livet gjennom dei tretten åra i tredje etasje i Refstadsvingen.
Katten mjauar. Eg kikkar opp, legg frå meg boka til Hatterud og går bort til vindauget der Diva ligg i haustsola. Nede i hagen hoppar ei due rundt på plenen og tittar opp på katten vår. Eg stryk Diva over den mjuke pelsen, ser på klokka mi og finn ut at eg må skunde meg for å rekke gudstenesta. Utanfor huset set eg meg i bilen, ser at katten og dua vekslar eit siste blikk og vrir nøkkelen om i tenninga. Då bilen startar, skremmer eg visst fuglen, for dua tek til vengene, flyg opp mot himmelen og blir borte over det store lønnetreet på andre sida av Bekkenstenveien.
Først flyg ho opp mot Grorud-senteret. Ved t-banestasjonen ser ho ei dame som sit utanfor Narvesen og håpar at nokon kan hjelpe ho med nokre pengar – ho har ingen sjølv, og heime, i eit anna land, er borna svoltne, jamvel har ho nokre frø ho kan mate dua med. Dua flyg vidare. Oppe ved Romsås-kyrkja ser eg ho gjennom vindauget, like ved stien inn mot marka. Ho ser inn ruta og inn på Jurek Laub, som høgtideleg les preiketeksten frå Matteusevangeliet:
«Sanneleg, det seier eg dykk: Det de gjorde mot ein av desse minste brørne mine, det gjorde de mot meg.»
Eg faldar hendene, lyttar til teksten og lukkar auga. Når Jurek startar preika, er dua floge vidare. Ho flyg over Trondheimsveien, over Bredtvetskogen og set seg på fengselsmuren. Det er stilt der no, men dua merkar klageropa frå dei som har budd der, og merkar òg angsten frå trea i Bredtvetskogen som er redde for å bli hogde ned og frakta bort på eit lasteplan. Dua flyg til Lindebergåsen, Kviler vengjene på innsamlingsboksen til Frelsesarmeen, men flaksar opp igjen når dei kjem for å tømme Fretex-boksane fulle av klede til dei som ikkje har råd til å handle alle kleda sine nye.
Frå Lindeberg går ferda på ny på tvers av dalen. No landar ho på terrassen til Bjørn Hatterud, hakkar nebbet mot døra, og Bjørn opnar opp. Vel inne får dua litt vatn. Ho set seg til rette på kunstgrasteppet i gangen og lyttar til kva Bjørn har å fortelje om åra sine i blokka. Over støyen frå TV-en i naboleilegheita høyrer ho på fortellinga om venen Bjarne – krigsseglaren som er ein av Bjørns beste vener. Bjørn fortel om Esther nede i første etasje og fuglen hennar, Pip. Og han fortel om kjærasten sin, Peder, og om miljøet på Bjerke og korleis Bjerke har forandra seg dei tretten åra han har budd i blokka. Det er ei spanande historie, og Bjørn Hatterud er flink til å fortelje. Det er nesten så dua ikkje klarer å rive seg laus – så interessante og gripande er orda hans. Bjørn balanserer det såre, med det empatiske og det kjærlege, og han viser ei fantastisk innsikt i kva det er å vere eit menneske og korleis det er å vere litt ulik andre. Dua kan kjenne seg litt igjen i det. Det er ikkje alltid alle som set pris på ei gamal bydue, men Bjørn har kjærleik også for dei mange andre ser på med eit skeptisk blikk.
Medan dua sit i «Blokka på Bjerke» og høyrer på dei fengslande orda til Hatterud, sit eg og tenkjer over preiketeksten og orda til Jurek Laub. I evangelieteksten seier Menneskesonen at
«Eg var svolten, og dei gav meg mat; eg var tyrst, og dei gav meg drikke; eg var framand, og dei tok imot meg; eg var utan klede, og dei kledde meg; eg var sjuk, og dei såg om meg; eg var i fengsel, og dei vitja meg.»
Det er ord til ettertanke. Så kjem kyrkjekaffien, og etter ein god prat, gode kaker og ein god kopp kaffi, dreg eg heim. Når eg går ut av bilen har dua kome tilbake i hagen. Ho merkar meg ikkje, men kikkar opp på Diva som framleis ligg i vindaugskarmen. Eg tek meg i å tenkje at dei to har ein slags telepatisk samtale, at dua fortel om alt ho har opplevd, og lite anar eg om at eg og dua har høyrt den same preika – berre på ulike måtar.
Når eg kjem inn, hoppar Diva ned frå vindaugskarmen. Ho stryk seg inntil leggen min og ser opp på meg. Eg klappar ho, ho startar å male, så går vi inn på kjøkkenet der eg fyller opp matskåla hennar. Og det slår meg, at det vi gjer mot ein av desse minste syskena våre, det er noko av det viktigaste vi gjer i liva våre.
John Øyvind Hovde
– med et skjønnlitterært blikk på Groruddalen

