Klokka er seks om morgenen. Jeg sitter på banen fra Furuset mot sentrum, og i fanget har jeg en grønn diktsamling av Jawad Aziz med tittelen To tusen tårer, ti grunner. Akkurat som hverdagene fremstår diktene som repeterende, som gjentakelser over samme tema. Ved første gjennomlesning er det nesten som om diktene går inn i hverandre og er vanskelige å skille. De er forskjellige, men med kun små variasjoner. Dessuten har mange av diktene samme navn: Jeg leser titlene «Ord til mor», «Hjerte av glass», «Jihad», «Iskald skjebne», «Islamoral», «Ansatt» og «Domino» gang på gang. Ved første gjennomlesning forsvinner de forbi som villaene, rekkehusene, blokkene og lagerbygningene utenfor t-banevinduet. Det virker som hverdag. De er som tårer – like, selv om de kommer av ulike grunner.
Neste morgen tar jeg frem diktene på nytt. Det er noe ved dem som gjør at jeg ikke klarer å legge dem fra meg, som om det er noe jeg ikke helt har forstått. Jeg tror det er like før sporene skiller seg nede ved t-banestoppet på Hellerud, at det slår meg. Diktene endrer seg sakte og forsiktig, nesten umerkelig og på en subtil måte. Det samme gjør også illustrasjonene mellom diktene. Plutselig innser jeg at jeg ikke kan lese diktene som enkelttekster, men som en helhet.
Slik jeg leser Aziz, forteller han to historier. Den ene historien er en fortelling om frigjøring, sårbarhet og om å reise seg etter sorg og smerte, mens den andre fortellingen er en historie om tap, savn og lengsel, men også forsoning. Det er savnet, tapet og forsoningen i diktene til Aziz som betar meg mest. Det er ikke eksplisitt uttalt, men det ligger i bakgrunnen, preger diktene, akkurat som et tap og et savn kan prege hver enkelt dag som går. Lengselen kan gnage på gleden. Det gnager seg gjennom hverdagene – gnager til og med på minnene om det som har vært. Jawad Aziz er fra Lindeberg. Hver dag kaster jeg et blikk ut av vinduet på vei forbi med t-banen. Det blir en vane. Er det noe her som har inspirert ham til å skrive disse diktene, eller kommer det fra et dypere indre – en avgrunn som har vokst fram i ham?
Hverdagene uttrykker ofte noe uutsagt, noe man ikke får tak i, noe man ikke kan sette ord på. De er bare der. Hverdagene løper umerkelig av sted, de glipper ut mellom fingrene våre som vann, som to tusen tårer man stille gråter i sine egne hender. Akkurat slik noe later til å ha glippet for jeg-et i diktene, er det noe som glipper for oss leserne også. Det forsvinner i hverdagens avgrunn – passerer forbi som husene utenfor t-banevinduet på vei nedover Groruddalen. Denne tosidigheten mellom det som glipper og det som er til stede – det vi ikke får tak i, og diktenes insisterende hverdagslige repetisjon, er det som gjør diktene storartede.
En natt for noen dager siden, våknet broren min av at han hørte trinn i grusgangen utenfor huset. Han stakk hodet ut og så en person fra Røde Kors med hodelykt. «Hva skjer?» spurte broren min med søvndrukken stemme. «Vi leter etter en savnet person.» Jeg tror broren min sov urolig den natta – han var bekymret for den savnede og de som savnet én de var glad i. Dagen etter kontaktet bror Røde Kors og fikk ro i sjela. De hadde funnet den savnede. Også i To tusen tårer, ti grunner tørker tårene ut. Jeget i diktene finner tilgivelse, mening og lindring. Den kreative reisen diktene og illustrasjonene utgjør, ender godt. Viktigere enn grunnen til tårene er evnen til forsoning, evnen til å bygge broer til de rundt oss.
Det er en solfylt fredag etter endt arbeidsuke, at jeg rusler ut av t-banen på Furuset. Stående utenfor Furuset senter, ser jeg opp mot Ahmadiyya-moskeen i Søren Bulls vei. På moskeveggen står det «Kjærlighet til alle, ikke hat mot noen». Med kjærlighet og forsoning bygger vi broer og bøter på tap, savn og lengsel. Og med kjærlighet til hverandre bryter vi også hverdagens stillhet, der vi sitter som uinntakelige saltstøtter på hvert vårt t-banesete på vei til og fra jobb.