Biskop emeritus Bernt Eidsvig Can.Reg. sa med få klare ord i begynnelsen av sin preken betydningen av hvem vi nå har mistet, da han slo fast at Søster Anne-Lise var den tryggeste katolske stemmen i landet.

– Det var henne vi alle intuitivt vendte oss til hvis det var noe vi lurte på. Hun var særdeles intelligent, samtidig som hun møtte alle med en helt spesiell varme. Hun var ganske enkelt uslåelig, slo Eidsvig fast.

– Søster  Anne-Lise sa på enkelt vis hva Kirken tror. Hennes særskilte begavelse var å si vanskelige ting lett forståelig. Derfor nådde hun mange som ikke ville finne på å komme til oss geistlige med sine spørsmål. Om det var intelligens, hjertevarme eller intuisjon hun scoret høyest på skal være usagt, men hennes kombinasjon av disse tre var temmelig uslåelig, poengterte Eidsvig.

Fra første gang han selv møtte Søster Anne-Lise på Lunden kloster følte han straks et sjeldent nivå av åndelig anerkjennelse.

– Vi hadde en god del til felles, viste det seg, men jeg tror jeg var for ung og naiv til å nå opp til hennes nivå av åndelig erkjennelse. Det jeg visste og innså, var at Søster Anne-Lise kom til å forbli en venn for livet. På mange punkter kjente hun meg bedre enn jeg gjorde selv, slo Eidsvig fast.

– Hun hadde en enorm kapasitet, og hvordan hun samtidig klarte å styre sitt kloster, til å beholde overblikket? Det vet jeg ikke, men jeg kan forsøke å gjette. Hun var et lykkelig og generøst menneske.

– Det var ikke minst mange som søkte hjelp hos henne gjennom flere samtaler når livet ble for brutalt, eller stabilitet måtte pleies. Samtalene kunne være av åndelig, teologisk eller sjelesørgerisk art. Noen kom fordi de ikke visste om de orket å leve lenger, påpekte Eidvig på en slik måte at han ikke levnet noen tvil om at hun ble en livsreddende engel for mange.

– Et forpliktende liv sammen med søstrene ga henne frihet, fred og styrke, men nå har Nåden gjort sitt når det gjelder Søster Anne-Lise. Et langt, rikt og viktig kapittel i vår kirkehistorie har kommet til sin ende i dag, men hennes forbønn vil alltid følge oss, påpekte Eidsvig.

Han benyttet også anledningen til å ønske alle dem som var til stede for å hedre Søster Anne-Lise, og som ikke er katolikker, spesielt velkommen.

– Dere deler hennes glede over fellesskapet og hennes visjon om kirkelig enhet. Dere er alle bevis på at hun tok imot alle, la han til.

Nevøen Ståle Finke holdt tale på vegne av familien og kunne fortelle at hun selv i de siste dager av hennes rike liv viste varme og omsorg for familien.

– Et enestående menneske som spant hver enkel usynlige tråd i familien sammen. Engstelse, villfarelse, tvil og uro ble til ro for oss. Hun var en bærende godhet vi alle trengte for å kunne vokse. Et beskyttende menneske som alltid forsto oss. Lyset som brant i henne delte hun med oss alle. I kraft av sitt vesen fikk hun ethvert ansikt til å lyse opp, slo Finke fast.

Lunden ble ikke bare Søster Anne-Lises hjem. Det ble også familiens andre hjem hvor de besøkte henne ofte.

– En brobygger. Den som bant generasjonene i familien sammen. Det hun har gitt oss er varig, og jeg vil alltid huske det siste hun sa til meg – «Jeg dør ikke når jeg lever videre i deres erindringer».

Ola Westad, prest i Centralkirken i Oslo, en menighet i Metodistkirken, fikk et helt spesielt vennskap med Søster Anne-Lise.

– Vi var to sjeler som ga gjenklang. Hun ble Guds gave til meg, og med Guds nåde ble jeg hennes gave, kunne han fortelle.

Han brukte ord om henne som sammenfalt med Eidsvig og Finke sine beskrivelser. Om et hjerte som rommet så mange. Om et helt spesielt levd liv og et unikt menneske.

– Jeg er glad jeg fikk møte henne rett før livet ebbet ut. Den siste samtalen handlet mye om døden som hun visste ville komme snart. Vi fikk takket hverandre for en felles vandring. Jeg kommer til å savne henne, men finner trøst i ordene hun ga meg ved vårt siste møte, sier Westad.

Sjelevennskap skilles ikke av døden. Jeg forlater deg ikke – vi vil møtes igjen.