Christian Wulff (44) vokste opp i Spireaveien på Løren. Nå syntes han det var på tide å ta med sønnene Max (8) og Henry (5) for å se hvor han vokste opp.
– Jeg har egentlig ikke vært her siden 2006, slår han fast.
Ok, det er egen sønn og barnebarn undertegnede «hang seg på» for anledningen. Men da jeg så forfjamselsen i Christians ansikt slo det meg at dette kunne jeg faktisk lage en artikkel ut av – for hvordan er det å komme tilbake etter så mange år og nesten ikke kjenne seg igjen?
Verdens peneste
Etter å ha gått på Løren og Sinsen skole, idrettslinja på Bjerke VGS og senere militærtjeneste i Kongens garde, dro Christian i 2001 til Stirling University i Skottland for å studere – og kom aldri hjem igjen – bortsett fra ferier. Sist gang i 2006 – etter det hadde «de gamle» funnet nye steder å bo!
Rekkehuset i Spireaveien er det samme, men garasjen har blitt snudd.
– Hvorfor, det har da ikke blitt noe bedre plass ? Nå synes hele den grå gavlveggen. Det er ikke verdens peneste syn synes nå jeg, smiler han.
Det faller heller ikke i god jord at basketkurven på lekeplassen er borte, og at deler av den har måttet vike for en ny garasje. Men litt ballspill med sønnene på plenen brakte frem gode minner.
KJENT REKKEHUS: Christian på gamle tomter, men han synes ikke det var en genistrek å flytte på garasjen så hele den kjedelige gavlveggen kommer til syne. FOTO: Rolf E. Wulff
Ingen gjennomkjøring
Vi rusler ut på Ringveien (den strekningen som heter Dag Hammarskjølds vei). Første store overraskelse er at den store steinen som gjorde at det ikke var mulig å kjøre ut fra Spireaveien er borte – nå er det både utkjøring og trafikklys.
– Det var trygt å bo her. Det var ingen gjennomkjøring – kun de som bodde her og som skulle til næringsbyggene. Selv taxisjåførene som tidlig hadde rykte på seg for å være skikkelige råkjørere, kjørte forsiktig inn til «Taxihuset», minnes Christian.
Det eksisterer ennå. Men høyblokka hvor hovedkontoret til Electrolux lå, samt et trykkeri er borte til fordel for boliger.
– Der har det blitt fint. Litt tett kanskje. Men jo, liker det jeg ser. Men det er et minus, slår han fast.
– Minus?
– Ja, jeg hadde den korteste skoleveien til Løren skole av alle elevene. Den rekorden er slått nå, humrer han.
BORTE VEKK: Electrolux sitt hovedkvarter og et trykkeri er byttet ut med boliger med mange barnefamilier – hvilket gjør at Christian ikke lenger innehar rekorden med kortest skolevei til Løren skole.
Litt hakeslepp
Når han ser over på andre siden av Ringveien og opp mot Sinsenveien får han litt hakeslepp.
– Jøss, hvor er alle de gamle næringsbyggene? Og hvorfor har de bygd boliger så nært ut mot veien? Greit at det har kommet boliger, men kunne det ikke ha vært noen meter lenger inn – og hvorfor så tett? Dette er jo en «litt skummel mur» av boliger, slår Christian fast.
Vi tar også en rundtur i Lørenbyen, på Ulven, langs Grenseveien og til og med ned på Ensjø så han skal få inntrykk av hvor tett det bygges for tiden. Han rister på hodet.
– Folk får bo som de vil, men er dette bra, undres han?
Han synes også det er mye trafikk på Ringveien, selv til å være en lørdag i sommerferietiden.
– Det er sikkert ikke så mye som før Sinsen-tunnelen kom og det var firefelts vei her, men likevel overraskende mye trafikk.
BOLIGBLOKKMUREN: Fra firefelts vei til «mindre vei», men fremdeles mye trafikk – og hvorfor de nye boligblokkene ligger såpass langt ut mot veien er noe Christian undres over. Akkurat da bildet ble tatt var det imidlertid få biler å se.
Fortsatt tomt
Han lar seg imidlertid imponere over gigantbygget «Økern Portal».
– Kult bygg – jeg har faktisk hørt om det store uteområdet på toppen som skal være helt fantastisk. Akkurat der ser det bedre ut enn de tidligere næringsbyggene med alle de små verkstedene i underetasjen – men hva med Økern Torg? Står det fortsatt tomt? Hvorfor har det ikke skjedd noe der siden det har skjedd så mye overalt rundt det?
Han får en kjapp gjennomgang om alle de planene som ennå ikke har blitt realisert der.
– Men dette skrev du faktisk om i Akers Avis Groruddalen allerede før jeg dro til Skottland?
Undertegnede kan ikke annet en bekrefte det han sier!
STILIG BYGG: Christian fikk sansen for Økern Portal!
Tok affære
Vel fremme på Løren skole kommer minnene – selv om han overraskes over det nye bygget som blant annet huser 5. til 7. trinn.
– Det er bra, men synd at den fine hagen bak det aller eldste bygget har blitt borte. Har skjønt hvor mange som har flyttet inn i området her etter at jeg flyttet ut. Husker det var snakk om å legge ned Løren skole da jeg begynte her. Da tok dere foreldre affære og fikk overbevist «nedleggerne» om at et generasjonsskifte var på gang og at mye av gammel industri kom til å måtte vike for boligbygging – dere fikk jo rett. Rart å tenke på i dag, sier Christian
GAMMEL SKOLEGRUNN: Da Christian begynte på Løren skole stod den i fare for å bli lagt ned fordi elevtallet var så lite – i dag er det for lite skoler i området. Max og Henry synes det er kult at også deres oldemor gikk på Løren skole i sin tid.
Kunnskapens tre
– Hvem tror du har gått på denne skolen i tillegg til meg og onkel Kevin, spør Christian?
– Bestefar, svarer Max.
– Nei, din oldemor. Hun måtte gå helt fra Lille Tøyen for å komme til skolen, får han til svar.
– Å, det må være mange år siden, smiler Max.
Han og Henry får også høre om historien til de to fanene til Løren skole. Den første fra 1891 og nåværende laget til skolens 100-årsjubileum. Begge to inspirert av «kunnskapens tre» og det store treet som står i bakken rett ved skolen.
– Godt å se at treet fremdeles står. Et skikkelig symbol for skolen, sier Christian.
GAMMELT TRE: Det gamle treet som har gitt inspirasjon til to skolefaner står der heldigvis ennå.
Eksotiske greier
På toppen av bakken ser han ut over Bamatomta.
– Det var spennende å gå rundt der. Vi gikk inn til de mange frukt og grønnsaksdistributørene der og fikk epler, bananer og mye annet. Noen ganger eksotiske greier – som rambutan! Nå har jeg en far som har rambutantre i hagen i Malaysia. Hvem skulle trodd det den gang, smiler Christian.
– Skal det virkelig ikke bli nye fotballbaner her?
Christian har fått med seg på nettet både hva Akers Avis Groruddalen og andre medier har skrevet om banesituasjonen til Hasle-Løren.
– Enda flere blokker, enda flere unger – men ikke flere fotballbaner? Er det rart Skottland slår Norge i fotball? Ta det som en fleip, men bare hjemme i Ayr (by på vestkysten i det sørvestlige Skottland) med rundt 50.000 innbyggere, har vi fotballbaner nærmest over alt, sier Christian.
IKKE FOTBALLBANER: På Hasle-Lørens anlegg bakerst på bildet kunne Christian spille fotball døgnet rundt om han ville. I dag må klubben si nei til barn som vil begynne med fotball der på grunn av for lite banekapasitet. Hvorfor også hele Bamatomta skal bli boliger skjønner han lite av.
Gjennom rundkjøringslabyrinten
Han konstaterer at det ikke er særlig mer plass for Hasle-Lørens medlemmer å trene på enn da han selv begynte i klubben for nærmere 40 år siden.
– Dette må det bli gjort noe med. Hva tenker dem på egentlig? Begynne med balkongfotball – stå på en balkong og sparke over til naboens – se hvor mange ganger de klarer å holde ballen i lufta?
Han går i surr når vi har kjørt gjennom rundkjøringslabyrinten på Økern.
– Hvor mange rundkjøringer er det egentlig her? Hvis jeg skulle ha kjørt selv hadde jeg garantert aldri kjørt ut av riktig rundkjøring. Hadde ikke funnet veien «hjem», slår Christian fast.
– Om Ayr har flere fotballbaner, så slår i hvertfall Økern oss i flest rundkjøringer!
BLE SKOTTE
Grunnen til at Christian «aldri vendte hjem» skyldes at han traff skotske Laura på Stirling University! Men han ble ikke mer distrahert enn at både han og Laura fikk sin Bachelor etter fire år mens han fortsatte å spille fotball (Hasle-Løren, Skeid, Grei, Nittedal) for universitetslaget og ble to ganger skotsk universitetsmester.
Etter studiene og endt fotball, reiste han og Laura jorda rundt i ett år, inkludert opphold med frivillig arbeid i Cape Town, Sør-Afrika og Sydney, Australia. De var innom undertegnedes bryllup i Malaysia og giftet seg selv på Den Norske Sjømannskirken i New York før retur til Skottland.
Laura er lærerinne, mens Christian har tatt steget inn i økonomiens verden, hvor han siden har jobbet for større internasjonale selskap basert i Glasgow. Etter å ha bodd i utkanten av denne byen i mange år, har de sammen med sønnene Max og Henry slått seg ned i byen Ayr – 40 minutters kjøretur fra Glasgow.
I SURR: Christian gikk surr i de mange rundkjøringene på Økern – men her sitter han trygt plassert i midten av den største av dem.
Med spesiell kunnskap om norsk fotball er han en flittig brukt gjest i skotske medier når Norge blandes inn i skotsk fotballsammenheng. Da Ronny Deila ble trener i Celtic ville de vite hvem det var. Hver gang Norge møter Skottland, vil de vite om ståa i det norske landslaget. Da landslagets midtstopper Kristoffer Vassbakk Ajer (nå Brentford) kom til Celtic, skjedde det samme – i tillegg fikk han i oppgave av Celtic å «ta seg av» den da 18-år gamle Ajer utenfor fotballbanen.
Han er også involvert i en Celtic-podkast med blant annet ansvar for kampanalyse som formidles til lytterne.
Hans bror Kevin har gått i storebrors fotspor, både når det gjelder skoler, fotballklubber og garden – og ikke minst studier ved Stirling University, hvor også han fant sin fremtidige kone, amerikanske Marlene. Han «vendte heller aldri hjem», og bor i dag i Salem, Massachusetts, USA etter noen års oppehold i Boston. Han jobbet i noen år i hotellbransjen, før han nå har ansvaret for kantine/restaurantdelen, samt pasientenes mat og renhold ved det største sykehuset i Salem.