Foto:
Foto:Bilde 1 av 1

Refleksjoner:

Hva mister vi om vi personifiserer hat, galskap, misbruk og makt?

De siste ukers politiske uro i Norge har satt sitt preg på oss. På ulikt vis, og av ulike årsaker. For oss som så alt for godt vet at 22. juli ikke var en gal manns verk som skjedde ut av intet, men et angrep på Arbeiderpartiet, på det vi står for.

Vi har sett konsekvensene av den type hatretorikk og populistiske holdninger som vi har vært vitne til i disse dager. Vi kan ikke lukke øynene og late som om det ikke legitimerer mer ytterliggående handlinger og holdninger, og bygger opp under konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet som et parti som ønsker terrorister velkomne, som et parti som framelsker ytterliggående handlinger. Jeg har funnet det tungt å se på hvor forenklet og spisset man har tillatt å la debatten bli, og jeg har behov for å prøve å tydeliggjøre hva som skjedde. Hvorfor det var viktig å si at nok er nok.

Bobbi

Og det minner meg om historien om Bobbi, en bikarakter i boken «Jonas» av Jens Bjørneboe. Bobbis skjebne formes av hans lærer Bandow. Vi befinner oss i en historietime rett før 17. mai, Bandow snakket om flagget, om Norge som et fritt og selvstendig land, og kommer inn på okkupasjonstiden.

«Og Bandow fortalte videre om okkupasjonstiden, om sult, fengsel og tortur, og barna hørte efter med halvåpne munner og store øyne. De fleste hadde nok hørt om dette før, men kunne ikke få nok. For dem var det sagn og eventyr fra en grå urtid før de selv var født. Og det lagret seg i de underernærte guttesjelene i stedet for de virkelige eventyrene, som store klumper av hat. Om og om igjen slo ordet «tyskerne» ned i dem mens Bandow fortalte.

Alt hva det bodde i dem av antipati fikk mål og mening, navn og adresse. Det ondes mysterium ble på tre kvarter klarlagt og ordnet for klassen. Alt ondt i verden hadde sin opprinnelse og kilde i et bestemt folk, et bestemt ord. En bestemt rase. Tilslutt kom Bandow tilbake til flagget og 17. mai «Det er dette dere skal vite,» sa han «når dere ser flagget vårt -at tyskerne er jaget bort igjen Og derfor er flagget fritt. Ingen blir straffet urettferdig lenger. Og det er dette dere skal tenke på 17. mai, at der aldri skal komme tyskere tilbake hit! Vi vil ikke tåle DEM.»»

Hat

Hvem er fienden og hvor er ondskapen i dag? Hvem elsker vi å hate? Hvem frykter vi? Terrorister, Muslimer, Listhaug og FrP, høyreekstreme, folk fra Groruddalen, Trump, AP? Menneskers hig etter å sette folk i bås, finne sammenhenger og å bruke forenklet retorikk for å fremme egne standpunkt er farlig. For å herske over hverandre eller kanskje rett og slett for å trekke en skille mellom det vi frykter og oss selv. Denne forenklingen og generaliseringen drar oss som mennesker lenger og lenger vekk fra hverandre.

Vi risikerer kanskje at vi mister sakte men sikkert evnen til å finne det gode i hverandre. Verdiene våre brytes ned, toleransegrensen våre daler og vår medmenneskelighet blir skjøvet I bakgrunnen. Vi tillater oss etterhvert å basere debatten om hvem vi ikke liker, ikke på hva vi ikke liker -ikke på hvorfor. Vi må være bevisste i vår argumentasjon og virkelighetsforståelse, tørre å utfordre oss selv i vårt tankegods og hva vi egentlig mener, står for og vil formidle.

Utenforskap

Kanskje trenger vi minnes på hvilke konsekvenser retorikken til lærer Bandow fikk, kanskje skal vi lære av de fatale konsekvensene? For i klasserommet satt Bobbi med tyskertøs til mor og dagen etter hendte skandalen:

«Inne på guttedoen fant vaktmesteren en pakke. Det var et sammenrullet, norsk flagg. Og da han foldet det ut, fikk han se hva ingen vaktmestere før ham hadde skuet. Svineriet var ubeskrivelig, med toilettpapir og det hele. Han tilkalte Bandow, og det var overflødig å spørre efter synderen.

Udåden bar i sin anskueliggjørelse av et kjent uttrykk bare så alt for sterkt Bobbis signatur. Dessuten tilsto han med en gang. Kort tid efter var Bobbi ute av skolen. Så kom 17. mai. Og med usvikelig sans for katastrofer innfant Bobbi seg i skolegården på tross av et klart uttalt forbud.»

Hvilken utenforskap lager vi i samfunnet med våre ord og handlinger? Og evner vi ta ansvar og se at de ord vi bruker, de verdier vi lever etter har direkte sammenheng med det samfunnet vi skaper?

Og kanskje, bare kanskje finnes det håp om at vi igjen kan nærme oss hverandre? Om målet aldri har vært å skape forskjeller eller et dem og oss? Om noen tør stå opp og si at nok er nok, om noen står fjellstøtt med rak rykk og forventer å være inkludert. Bli akseptert, respektert? Og utfordrer de meninger og tanker som så lett kan splitte oss.

Tragedien

«Det bredte seg en svak uro i Bobbis klasse, da den følte at han var tilstede. Og endelig merket også Bandow ham. Men i motsetning til overlæreren ga synet av Bobbie ham ingen fruktbar, retorisk assosiasjon. Han tenkte bare på hvordan han kunne bli kvitt ham. Allikevel klarte han det ikke.»

Og her kunne vi håpe at noen sto opp for Bobbi og ikke lot en enkelt mann tillegge ham ansvaret for den urett han selv følte han hadde opplevd. Den frykt han hadde kjent på. Det hat han næret. Og han som leder lærte andre å hate like intenst som han selv. Og det var neppe lærer Bandows mening å la Bobbi bøte med livet. Men når vi stigmatiserer, marginaliserer og skaper et samfunn tuftet på oss og dem, da lærer vi våre barn at noen har mindre verdi enn oss selv. At ikke alle har rett til å være frie allikevel og at det er greit å holde mennesker nede og utenfor.

«Ingen la riktig merke til hvorledes det gikk til at Bobbi kom under trikken. På det tidspunktet var han fullstendig besatt av angst. Han flyktet ikke lenger fra en flokk gutter. Han løp for livet, fra flaggene, knyttnevene, fra ansikter med de åpne munnene, fra ordene de stønnet etter ham. Han flyktet for en hel by, for et helt folk, for moren og en ukjent, tysk soldat, for alle barn og for hele verdens voksne. Han var alene med de sviende lungene, med føttene og med et hjerte som smalt i brystbenet på ham.

Fra tidenes morgen har det gamle jødefolket en gang i året valgt ut en vedder, trukket den utenfor byen og stenet den. Den tok med seg folkets synder inn i døden. Og slik bar Bobbi med seg et helt folks vanære, ensomhet og skuffelse, da han sprang rundt et hjørne, halvveis blind og døv, kastet seg ut fra gaten for å nå den andre siden. Han holdt på å springe fra forfølgerne nu, for han var hårdere, magrere og trenet av gatestenene og byen, Bobbis skog og jungel. Han var seigere og han var reddere, hvis flukten hadde vart lenger, ville han ha løpt dem av seg. Men Bobbi nådde ikke den andre siden.»

Nok er nok

Bobbi døde som følge av retorikk, hat mot et helt folk, mot en gruppe, et land og derfor må vi aldri slutte å ta til motmæle mot ytringer som vi mener er skadelige og farlige. Derfor kan vi aldri akseptere å ha ledere som bringer frem det verste i oss.

Mistillitsforslaget kom ikke som følge av at man mislikte en minister, men fordi man ikke lenger aksepterte å la seg ledes av noen som lærer oss at det er greit å bygge opp under hatefull retorikk. Vi hadde en minister som nektet å ta inn over seg det ansvaret man som leder har for å forstå hvilke konsekvenser egne budskap og handlinger har. En slik leder har ikke min tillit, og hegner ikke om de verdier vi som samfunn holder høyt. Toleranse, likeverd og møte hverandre med åpent sinn og respekt.

Det lå i ryggmargen vår å ta avstand fra den retorikk som ble brukt. Nok var nok.

Sitatene er som nevnt hentet fra boken om «Jonas» av Jens Bjørneboe. Jonas sin historie var og er viktig. Men vi tåler godt å høre om Bobbi sin skjebne også. Ingen fortjener å bli et offerlam for andres forskrudde tankegods.