– For oss er Trosterud noe helt annet enn det man leser i de store avisene eller ser på nyhetene.

Yousra Bendahman, Sabrine Thaer Romman og Cathy Nguyen er tre av Trosterud-ungdommene som nå roper.

Så var det det å formidle frustrasjonen på en god måte, da. Sammen med Identitet:Groruddalen satte Trosterudklubben derfor opp forestillingen «Se oss!» på Rommen Scene i helga.

– Det er så utrolig mange skjulte talenter her i dalen, men vi blir sjelden sett eller hørt.

Spilte på egne erfaringer

Kort fortalt handlet forestillingen om ungdom fra Trosterud som kjempet mot forhåndsdømming og retten til å bli sett på lik linje med alle. Dansen var kanskje hovedretten, men det var både monologer, filmklipp og litt skuespill underveis for virkelig å få gjennom budskapet. Og alt var selvopplevd.

– Alt dere så var i bunn og grunn basert på livene våre, sier Yousra, Sabrine og Cathy.

I en av scenene fnyser en trio med produsenter av hovedpersonene, fordi de kommer fra Trosterud og danser på en fritidsklubb.

– Den var helt ekte, men det der gjelder mer enn bare auditions. Den innstillingen møter vi ofte, sukker trioen.

Det var én spesifikk tekstlinje vi merket oss som oppsummerte manus og budskapet godt:

– Hvis de ikke ser oss, så må vi få dem til å se oss!

Hvordan ble dette til?

Frida Greiner er sjef for dansetilbudet på Trosterudklubben og forteller at de lenge gikk og tenkte på hvordan man kunne få laget noe storslått med ungdommene.

– Vi har utrolig mange talentfulle dansere hos oss, men det er lite tilgang til store scener. Tanken var rett og slett å gi dem en platform til å - ja nettopp - bli sett.

– Skape plass for unge talenter fra Groruddalen, det er så utrolig viktig.

Og den målsettingen var en fryd i ørene hos Identitet: Groruddalen, oftest kjent som ID:G.

– Vi jobber for å skape møteplass mellom ungdom og profesjonelle kulturaktører, sier Rose Aker og Martin Thomas - som bidro med regi, produksjonserfaring og alt det andre som skal til for å snekre sammen en storslått forestilling.

De poengterer også at selv om de bidro med sin ekspertise, skulle ikke ungdommene fremme sine opplevelser.

– Derfor var det veldig viktig at de skrev og fortalte om sine liv, ikke fikk et ferdigskrevet manus i henda.

Og de har latt seg imponere gjennom hele prosessen.

– Utrolig inspirerende å se hvordan de har vokst inn i rollene etter hvert som vi øvde. Dette var faktisk første gang på en profesjonell scene for mange av dem.

Mer enn «bare» dans

Frida Greiner har vært dansesjef på Trosterudklubben i mange år, og er både stolt av og beskyttende overfor dem som bruker klubben.

– Joda, jeg er vel litt storesøster for mange her, sier hun og smiler forsiktig.

Og viktigheten av det tilbudet blir ettertrykkelig understreket av de tre danserne vi prater med.

– Klubben er helt utrolig viktig. Dans er en kjempeviktig del av identiteten min, men uten Frida og Trosterudklubben tror jeg ikke jeg hadde fortsatt, sier Yousra, til anerkjennende nikk fra Cathy og Sabrine.

– Ungdommene drømmer stort og jobber målrettet mot det, sier Frida Greiner.

– Da må vi klare å legge til rette for dette også!

Tok scenen

Apropos det å bli sett:

Både castingbyråer og andre talentspeidere tok turen på lørdag - så denne gangen ble faktisk Trosterud sett. Avisa var på sin side innom på generalprøven, der energien var gjennom taket etter vel gjennomført.

– Dette gikk jo bra?

– Vi er kjempefornøyd med generalprøven, selv om det var litt småpirk her og der, sier ungdomstrioen.

– Var dere nervøse?

– Egentlig ikke, så fort vi kommer i gang tar jo egentlig bare kroppen over. For dans, det kan vi!

– Men det var litt rart å holde de monologene de første gangene vi skulle øve, ler Cathy.

Avslutningsvis har jentene også to ting de gjerne vil formidle:

– For det første utfordrer vi bydelens politikere til å gi mer penger til klubbene, sånn at tilbudet kan bli enda bedre.

– Og til gutta der ute. Kom dere på dansetrening!

«Se oss!» var en engangsforestilling for fulle hus lørdag kveld, så vi blir litt nysgjerrige på veien videre.

– Stopper dere med én forestilling altså?

– Dette var nok heller første enn siste gang, for å si det på den måten.