Ungdommens tanker om korona

Jeg tror ikke korona har ødelagt livet mitt like mye som for andre. Jeg er en som selv hadde valgt å bli inne, heller enn å gå ut med vennene mine, men likevel føler jeg meg påvirket.

Ja, jeg snakker fortsatt med folk gjennom sosiale medier, meldinger og videosamtaler, som vanlig, men jeg møter dem ikke ansikt til ansikt, derfor føles det ikke helt riktig. Vi lever i denne verden på en annen måte enn det vi gjorde for noen uker tilbake. Det er sykt å tenke på; for noen uker siden hørte vi at et virus har spredt seg i noen steder av verden, og vi måtte være forsiktige og passe på hverandre mens vi ennå var på skolen og fortsatte med våre daglige ting. Og nå sitter vi hjemme uten å ha gått ut og møtt folk på flere uker. Tenk, så fort alt forandrer seg.

I tillegg til at vi må være hjemme hele tida, har vi hjemmeskole som er ganske ille, siden hjemmeundervisning viser seg å være mer stress enn vanlig undervisning. Det oppsettet lærerne mine har laget for de tre ukene jeg har hatt hjemmeskole er dårlig planlagt. Det er som om de har glemt at de ga meg flere innleveringer før isoleringen. De lager tidsfrister for å være sikre på at vi gjør oppgavene de gir oss, men tenker ikke over hvordan vi skal få tid til både å gjøre de oppgavene og levere ting innen fristen. Det var en del oppgaver som gikk ut på noe vi ikke har lært ennå eller bare har lært halvparten av.

Det er heller ikke lett å kommunisere med lærerne eller å spørre dem om hjelp, siden de ikke alltid er online. Hvis vi skal fortsette med hjemmeundervisning i framtida, hadde det kanskje vært litt smart hvis lærerne bestemte seg for videoforelesninger, heller enn at vi må gjøre oppgaver om noe vi ikke har lært ennå og google ting hele tida uten å få en god forklaring. Jeg vil ikke gå ned i snitt bare fordi jeg ikke ble fortalt hvordan man gjør et mattestykke.

Jeg skal være ærlig og si at jeg ikke skjønner vitsen med karantene når folk likevel går ut og ikke bryr seg om utbruddet. Eller de arbeidsplassene som ikke sender hjem sine ansatte og lar dem jobbe hjemmefra. En ting som likevel får meg til ikke å gi opp på tiltakene, er at jorda ser bedre ut nå enn den gjorde for noen uker tilbake. Hovedmålet med isolasjon var ikke å redde verden, men likevel er noe av det beste utfallet med dette at naturen har det bedre. Alt av natur og luft i verden har begynt å komme seg igjen.

Etter at så mange land har satt seg selv i karantene, har mye av det som ikke har blitt sett på flere tiår kommet tilbake. De største forskjellene fra før korona og etter korona ser vi i Kina, hvor viruset ble spredt først; en fjerdedel av karbonutslippet til Kina har blitt minsket, og den urene lufta har begynt å bli ren etter flere tiår. Ikke bare i Kina er det endringer. Karbonutslippet har minsket over flere deler av verden. Kanalene i Venezia, Italia har også for første gang på lenge klart vann og flere fisker har kommet tilbake, samme også med delfiner og svaner. Alt dette skjedde etter bare to uker. Det viser bare hvor fort verden fikser seg igjen, hvis vi bare lar den.

Sånn sett går det i positiv retning med kloden vår, men dessverre gjelder det ikke befolkningen. Valutakursen til Norge gikk kraftig ned i starten av denne krisen. Flere voksne har måttet gå ned i prosent i hvor mye de jobber siden det ikke er penger til å lønne dem og sykehusene er stappet med folk. Kanskje etter noen måneder kommer korona-kaoset til å roe seg ned. Vi kan kanskje gå ut uten å være redde for å komme tilbake med viruset, skoler blir åpnet og folk får sine gamle stillinger tilbake, forhåpentligvis. Folk kommer ikke til å reise på lenge, det er sikkert. Staten kommer ikke til å la dem fly ut i tilfelle det blir et lignende utbrudd igjen. Verden kommer til å bli normal igjen, men det kommer til å ta tid. Det vi må gjøre er å være forsiktige, følge hygieneregler grundig og faktisk isolere oss fra resten av verden.

Dette er ikke det verste verden har opplevd. Vi klarer det.

Ifrah H, (15).

–

Ofte så tenker jeg på hva som kommer til å skje når denne stressfulle perioden er over, og hvis den i det hele tatt kommer til å bli over.

Dagene begynner å føles lengre, men også ganske korte, det er vanskelig å forklare. Men det er som om tiden ikke har lyst til å fungere som den vanligvis gjør.

Vennene jeg pleide å se hver dag snakker jeg kanskje med én gang i uka, det føles som om de er langt borte, men de bor bare noen få blokker unna. Ting er annerledes med online-vennene mine. Siden vi er vant til å ikke snakke ansikt til ansikt, så er ingenting forandret mellom oss.

Å sitte i karantene kan gjøre en veldig deprimert, spesielt hvis man allerede har av psykiske problemer. Karantene kan også gjøre en veldig produktiv, du kan finne på nye hobbyer og for en gangs skyld – gjøre oppvasken!

Hjemmeskole er ikke så verst, jeg kan jobbe med oppgaver komfortabelt i pysjen og spise mens jeg arbeider, men så savner jeg det å sitte i et klasserom fullt av folk. Jeg savner å våkne opp tidlig og skynde meg til skolen sånn at jeg ikke får en anmerkning for forsentkomming. Jeg savner å gå på trening, å henge ute med venner, å gå ut for å kjøpe mat uten å måtte ha på maske eller plasthansker.

Vi kan ikke ignorere korona-viruset. Vi må gjøre vårt beste for ikke å bli smittet, og håpe at det kommer en slutt på denne stressfulle perioden.

Hodan Abdulkadir Dahir.