Gårdslivet var et slit. Det var vesentlig å senke vannstanden i Ellingsrudelva for å kunne bedre jorda, her måtte man stå i vann og gjørme og spa opp bunnslammet fra elva. Karl Fossum var en av foregangsmennene til opprettelse av Fellesmeieriet samt medlem av formannskapet i Aker, og var dermed med på å styre utviklingen i Groruddalen på 1930 tallet. 

I 1938 kom tuberkulosen til gården, og min morfar ble smittet og døde bare 38 år gammel.  Polioen herjet også på gården, og familemedlemmer ble alvorlig syke.

Min mormor Ragnhild Fossum satt igjen på storgården alene med ansvar for drift av skog/mark/dyr, unger og ansatte. En annen katastrofe brøt ut i samme periode som Karl Fossum døde, det brøt også ut storbrann på gården og hele driftsbygningen brant ned. Samtidig med dette herjet 2. verdenskrig. Driftsbygningen ble bygget opp igjen i med dårlig etterkrigsmatriale, noe som preger låven den dag idag. 

Driften av gården fortsatte til 1966 da kommunen bestemte seg for å ekspropiere gården. Samtidig ble min gamle mormor tvunget å flytte fra kårhuset som hun hadde bodd i hele sitt voksne liv. Et liv fylt med hardt arbeid og krevende tragedier. Kun låven fikk familien beholde av kommunen. 

Min mor Grethe Dørum var en lidenskapelig rytter. Etter hvert ble låven omgjort til et ridesenter organisert som en stiftelse, ca. 1980. Hun var aktivt involvert og støttet ridesenteret økonomisk og med drift i alle år uten noen form for økonomisk gevinst eller lønn. Ikke lenge etter fikk hun satt opp ridehallen, noe hun bekostet økonomisk selv. (Et mindre beløp fikk hun i støtte fra kommunen). 

Kårhuset og hovedhuset som kommunen hadde overtatt, forfalt fortløpende etter kommunal overtagelse. Kårhuset ble fullstendig ødelagt av mugg og råte og ble til slutt kondemnert av kommunen.

I 1999 fikk min mor kjøpt tilbake hovedhuset og noe av området rundt fra kommunen. Hun reddet hovedhuset fra totalt forfall, og hindret at det skulle få samme skjebne som kårhuset.  

På grunn av min mors idealisme overfor ryttersporten, økonomi og pågangsmot, ble ridesenteret holdt i live gjennom årtier. 

Da min mors helse begynte å svikte måtte undertegnede og min mann overta hovedansvaret for driften. Det har kostet økonomisk og gitt hardt arbeide de siste 15 årene. Kulturen etter min mor ble beholdt, ingen av oss har tatt ut noe gevinst eller lønn i disse årene. Alt har vært drevet ideelt. Med kun tre ansatte sier det seg selv at det har ført til mye slit. 

Ellingsrud har i over 40 år vært drevet som et større ridesenter med 40-50 hester, og med et anlegg som har krevd enormt av vedlikehold både vedrørende bygninger, uteområder  og ridehall. Gjennom alle disse årene har vi kun mottatt økonomisk støtte fra kommunen da en hest datt delvis gjennom gulvet i 2017. Ellers har vi driftet uten noen form for kommunal støtte, noe vi heller ikke har bedt om. 

Nå har sykdom og alder satt en stopper for driften på gården. Bygningsmassen har også forfalt og vil kreve enorme innvesteringer. 

Vi kunne valgt, som mange andre eiere av Akergårder for å overleve økonomisk, å bruke plassen og bygningene til lager/tungtransport eller bare la det forfalle. Det er ikke ønskelig. Vi har i alle år kjempet for at denne dalen skal forbli en grønn perle og at gårdstunet og bygningene skal beholde sin form. Slik vi ser det, kan det best gjøres ved å omgjøre eksisterende bygningsmasse til boliger.

Hovedhuset er planlagt beholdt slik det er, det samme planlegges for tunet og området rundt. Oslo trenger boliger, dette blir boliger rett ved marka, nær skoler, barnehager og offentlig transport.

Oppsummering

Ridehallen:

Rytterklubben argumenterer for å beholde hallen. De har hele tiden hatt tilbud om å benytte ridehallen. Den har ikke blitt benyttet av dem på over to år. 

Kommunale ridebaner ute:

Disse benyttes nesten aldri. Det vil si at det kan gå måneder mellom hver gang vi ser en hest der ute. Rytterklubben hadde ett stevne der i fjor, det var alt. Det illustrerer at klubben og ryttere har funnet seg andre steder å være.

Kommunen vet mer enn noen andre hva det koster å drifte og vedlikeholde gamle gårdsanlegg. Henviser til da de eide hovedhuset og kårhuset her på gården samt til kommunale gårder som Tveita gård, Nordtvet gård og Lindeberg gård blant flere andre. 

Ingen privatperson kan drifte og vedlikeholde slike gårder økonomisk over tid, det er ikke bærekraftig. 

De fleste større Akergårder er i dag enten forfalt, benyttet som lager/tungtransport eller bygd om til boliger. Skal Ellingsrud gård fortsatt leve, må man ta inn over seg at gårdens bygninger ikke er bærekraftig med mindre man møter framtiden på en konstruktiv måte. 

Jeg tør også påstå at Grethe Dørum og vi andre fortjener en takk for alt det ulønnede frivillige arbeid vi har gjort en gjennom en årrekke for ryttersporten, ikke kritikk for at  perioden med ryttere nå er avsluttet.