Det er spesielt én spiller hjemmefansen setter sin lit til – kapteinen Agash Puthi! Før finalen har han blitt utnevnt til Europas beste spiller innen det europeiske tamilmiljøet. Frem til årets finale har han scoret jevnt og trutt. Med to mål i semifinalen har han sikret laget sitt finaleplassen. Men det er nå det gjelder – kan han gjøre det igjen? Tidligere i år har de vunnet en stor cupturnering i Frankrike og kunne hente hjem pokal og tre tusen euro. Men det er deres egen cup og 25.000 i premiepotten som er sesongens store mål.

Heve armene

Det tar ikke lang tid før jubelen bryter løs da STSC tar ledelsen. Agash har rundlurt og driblet de fleste forsvarerne til St. Patricks College før han smeller ballen i nettet. Nok en gang kan han heve armene i triumf og ta imot hyllesten fra publikum. Det ser lyst ut. STSC er klart best og går fortjent til pause med sin 1-0 ledelse. Ny jubel midtveis i annen omgang da STSC går opp i 2-0. Det er Agash som står for den målgivende pasningen. Publikum tar av og begynner seiersfesten. 

Men det blir stille når franskmennene reduserer. Skal virkelig STSC rote det bort på slutten? Nei da, like etter blåser dommeren av kampen og spillere, trenere, ledere og publikum stormer banen.

Uten svakheter

Det er store følelser i spill. For tamilene er dette som å vinne VM eller Champions League. Det er stolthet, ære og resten av følelsesregisteret som får fritt utspill. Agash bæres ut av banen av en av trenerne. Ingen tvil om at dette er den store helten. Men ingen finaleseier uten at dette er et lag uten svakheter. Det er en lagseier som fører til seier i klubbens egen jubileumsturnering – men Agash er helten.

 Etter finalen kan han hente hjem både toppscorertittelen og pokalen for turneringens beste spiller!

Sterkere deltakelse

Det var 28. gangen Stovner Tamil Sports Club arrangerte sin årlige fotballfest på Rommen. Hadde det ikke vært for koronaen ville det ha vært cup nummer 30 i klubbens 30-årsjubileums-sesong. Men det viktigste var at hjemmelaget gikk til topps akkurat dette året som markerer hele 30 år med idrett for tamilene i Groruddalen. Og i år var det sterkere deltakelse enn noensinne. Det kom lag fra Sverige, Danmark, England og Frankrike – samt et langveisfarende lag fra Canada. Ellers lag fra flere kanter av landet og selvsagt lokale lag fra Groruddalen og nærmeste omegn.

Viktig samlingspunkt

Stovner Cup i 30 år er så mye mer enn fotball (og cricket). For cupen er også et viktig samlingspunkt for tamilene. Her møtes de for å få med seg spennende fotballkamper – fra dem som spilles i de aldersbestemte klassene hvor bare det å få være med på leken med fotball er det viktigste, til den grandiose seniorfinalen med rundt 1000 tilskuere rundt banen hvor det kun handler om å vinne! Det er også mulighetene til å møte venner og bekjente som man kanskje bare treffer en gang i året. Det er ganske enkelt en stor happening for våre tamilske venner. Cupen fungerer som et samlingspunkt på tvers av både kommunegrenser og landegrenser.

– Jeg kan ikke få understreket nok hvor stor betydning og viktig samlingspunkt dette er for det tamilske miljøet, understreker Ananth Sathananthan, styreleder i Stovner Tamil Sports Club.

Brede smil

Men det handler også om mat – en masse mat. Og hvor mange som stiller opp for at det skal bli nok mat til alle vet de knapt selv. Det er lange køer foran de mange fristelsene som tilbys gjennom de tre dagene cupen varer. Det betyr også gode inntekter til klubbkassa slik at de kan drive klubben videre og invitere til cupfest år etter år. Det stekes, kokes, bakes, knas og hakkes i stort tempo i matteltets indre gemakker. Men det utføres med brede smil og stor frivillighet. Mat er viktig når det samles til fest og samvær. Og ikke minst er gjestfriheten alltid stor overfor lokalavisens journalister. Det er ganske enkelt ikke tillatt at man kommer for å lage reportasje uten at det sørges for at magen fylles av mange forskjellige eksotiske retter. Men med så mange lag og kamper er det mye annet som også skal organiseres. Det ligger en enorm jobb bak arrangementet.

– Totalt sett kommer det mellom 3000 og 4000 personer i løpet av de fire dagene det hele foregår. Heldigvis har vi «et hav» av frivillige som stiller opp. Det er vi takknemlige for. Alt for fellesskapet, slår sekretær og nestleder Anton Ladislaus fast.

I fortvilelse

Men det er lek og glede over å få spille fotball det først og fremst handler om – bortsett fra det eldste «elitelaget». Det er ganske enkelt blodig alvor. Glede og frustrasjon om hverandre. I den ene semifinalen i fjor tapte St. Patricks College på straffer. Spilleren som bommet ble fullstendig knust og gikk gråtende ut av banen – så sønderknust har vi aldri sett en spiller før. I år tapte franskmennene finalen mot STSC, og etter kampen lå de strødd over hele banen i fortvilelse. Det var heller ingen lystig gjeng som kom for å motta sølvpokal og medaljer. Men denne gangen var det ingen enkeltspiller som tok tapet på egne skuldre – denne gangen hele laget!

Skal vinnes

Selv før finalen skjønner man hvor alvorlig denne finalen er og hvilken betydning den har. Det hele åpner med grandiost inntog av finalelagene som kommer marsjerende inn i en fargerøyklagt ramme. Flagg, faner og musikk. Dette er finalen som bare skal vinnes. Den gedigne pokalen skal erobres. STSC tapte finalen i fjor. Det måtte ikke skje igjen – og det gjorde det da heller ikke!

Og så vidt vi vet festes det ennå – men neste år er det ny utgave og en ny mulighet for å bli de tamilske fotballhelter.

Til helgen arrangerer Stovner Tamil Sports Club sin årlige friidrettsdag på Stovnerbanen.