Vi er et lokalsamfunn som gjennom snart ti år har hatt en meget konstruktiv og produktiv dialog med Oslo kommunes etater. Sammen har vi utviklet et byggeprosjekt som skulle gi Haugerud og Trosterud et skikkelig løft: Nye skoler, nye idrettsanlegg, en kulturstasjon og en allmenning som skulle bli en stor utendørs møteplass og aktivitetsområde.
Vi ventet på at de siste uttegningene av hele prosjektet skulle legges ut på en siste offentlig høring. Men vi hadde aldri forestilt oss at en stor og seriøs kommunal etat skulle komme og foreslå å sette en strek over i praksis hele greia.
Når vi ser tilbake på de siste ti ukene, blir jeg minnet på ordtaket som sier «Aldri så galt at det ikke er godt for noe». Har det faktisk kommet noe godt ut av disse ti ukene, selv om vi på alle måter ville vært dem foruten? Jo da, her er noen eksempler.
Nye ildsjeler. En ny generasjon av voksne har engasjert seg for fellesskapet. De har vært der, men nå har de trådt fram i første rekke for å forsvare lokalmiljøet vårt. Det har vært helt avgjørende i denne konkrete saken, men det er samtidig veldig løfterikt for framtida vår.
Styrket lokalt samhold. Mobiliseringen rundt skolesaken, og alt det andre som vi også står i fare for å miste, har skapt et sterkt lokalt samhold. Vi var veldig godt på vei med å dyrke vår stedsidentitet, gjennom mye godt samarbeid, mange fellesaktiviteter og samarbeidsfora – og nå sist, lansering av begrepet Den Gode Landsbyen. Dette har fått en skikkelig boost.
Bevissthet om verdien av en god landsby. Den gode landsbyen skapes av folk som har et engasjement for det som skjer mellom husene. Dedikerte, ansvarsfulle, engasjerte voksne som kjenner hverandre, som jobber sammen og som bryr seg. Denne måten å tenke landsby på har vist seg veldig anvendelig i debatten om skolenedleggelser og bygging av lokalsamfunn. Begrepet Den Gode Landsbyen har blitt stekt befestet de siste ukene, ved at det har blitt brukt så ofte, både muntlig og skriftlig.
Flotte mobiliseringer. Arbeidet med Områdeløftet og Planprogrammet har vært smooth sailing i mange år. Konstruktivt samarbeid med Oslo kommune, få konflikter. Vi har riktignok måttet ta konflikt på et par saker; utforming av den nye idrettshallen og erstatningsbane på Tveita for fotballen i byggeperioden. Men vi har tatt sakene uten å mobilisere «de store massene». Denne gangen ble vi nødt til å slå på stortromma. Vi erfarte at vi klarer dette også! Stor markering i skolegården på Trosterud. Flere hundre i 1. mai-tog for skolen vår. Og et folkemøte som sprengte det største samlingslokalet vi har.
Høy kvalitet på høringssvar. Vi tør å si det selv: Vi har sendt inn mange høringssvar av høy kvalitet. Det har stått fram lokale ressurspersoner med høy kompetanse på både å grave, analysere og skrive. De har gravd veldig dypt i premissene for nedlegging av Trosterud skole og skrevet innspill som har utfordret Utdanningsetaten på deres egen hjemmebane.
Både hjerte og hjerne. Vi har brukt argumentasjon og sendt inn høringssvar som taler både til hjertet og til hjernen. «Det er ikke nok å si at dere er glade i skolen deres og vil beholde den», har vi fått som godt råd fra erfarne politikere. Det rådet har vi hørt på. Vi har sendt inn høringssvar som utfordrer Utdanningsetaten på deres egne tall, beregninger og prognoser. Men har aldri glemt hjertedimensjonen. Heldigvis. Engasjement for barn og unge i et levekårsutsatt område er aldri «mindreverdig» i forhold til tall og statistikk!
Vi har lært mye. Det kan være krevende å delta i kommunale planprosesser. Man skal følge med fra dag til dag, vite når man skal bidra med innspill og hva slags innspill som kan gi resultat. Man må vite hvem som bestemmer hva og i hvilken rekkefølge. Ligger en sak hos en kommunal etat, er den ute på høring, eller ligger den på politikernes bord? Nå er vi mange flere i lokalmiljøet som kan dette spillet.
Styrket selvbevissthet. Diskusjonene vi har hatt og de mange høringssvarene avspeiler en sterk bevissthet om hvem og hva vi er; vi som bor oppunder skogkanten på Oslos østkant. Ja, vi er et levekårsutsatt område. Men vi er også et godt og sterkt lokalsamfunn. Fordi vi kjenner hverandre, stoler på hverandre og jobber sammen.
Vi har tatt ansvar for helheten. Utdanningsetaten er i sin fulle rett til å fokusere på skolenes behov. UDEs ansvar er å bygge og drive skoler. Men det er ikke godt nok for oss som bor her. Vi må tenke helhet. Vi skal lage et lokalsamfunn, et økosystem om man vil, der mange biter må fungere sammen. Dette framgår tydelig av høringssvarene.
Vårt håp – og krav – er at Oslos politikere også ser de store sammenhengene når saken endelig kommer på deres bord til høsten. Å tenke på helheten er en politikers ansvar, enten man sitter i posisjon eller opposisjon.
Vi som bor på Trosterud og Haugerud har paradoksalt nok fått mye godt ut av forslaget om nedlegging av Trosterud skole. Fordi vi har tatt utfordringen på strak arm. Men ingen må la seg lure. Vi er ikke ferdige. Vi har ikke lagt oss for å hvile på noen laurbær. Vi har blitt enda mer årvåkne, enda mer villige til å fighte for Den Gode Landsbyen. Vi har lært mye. Antakelig er vi blitt både smartere og klokere. Og vi er klare for omkamper, uansett hvor mange det måtte bli.