Det å etablere en praksis å lytte til andre og bruke argumentasjon i stedet for voldelige aktiviteter er et av de viktigste verktøy vi har for å etablere trygghet i vårt land. Ikke minst i vårt nærmiljø. Stadig blir jeg noe forundret over at de som er mye opptatt av ytringsfrihet, sivil ulydighet etc., også er de som bruker mest energi på å hindre sine meningsmotstandere å komme til orde.
Det «blåser» for tiden blå politiske vinder i verden. Opprinnelig var måten å plassere politiske meninger en strek med kommunisme til venstre og kapitalisme til høyre. Fremveksten av forskjellige partier har gjort at dette ikke passer lenger. Den enkle linjen har faktisk vært avleggs i mange tiår. Fra USA ser de fleste amerikanere på Norge som å bestå av bare sosialister. Det er kanskje grunn til å undre seg over at så mange nordmenn støtter Demokratene fram mot valget i USA, men ikke vil stemme Frp ved valget i Norge.
For tiden kan vi i Frp vel si at mange har kommet på bedre tanker, og forhåpentligvis vil forbli ved disse tanker. Det viktige er at flest mulig går til valg og får lov til å uttrykke sin mening med stemmeseddelen. Det som gjør at USA og Norge ender opp slik man er i dag, skyldes jo bare at flertallet av befolkningen samles om en felles forståelse av hva som er demokratisk riktig og en god løsning for fremtiden. Noen har dessverre litt problemer med å forstå dette.
Hva som er demokratisk riktig forutsetter at man har frie valg, noe man ikke har i mange land i verden. I Russland og mange andre land blir man fengslet for meninger og holdninger som ikke passer inn med elitens politikk. En konsekvens av dette er ofte at den politiske ledelsens respekt for sine borgeres liv er mer eller mindre fraværende. Kreativiteten synes også å være til stede ved at man kaller inn personer fra provinser og øde distrikter til å gjøre en innsats for fedrelandet før man gir mer sentralt bosatte personer mulighet til det. Denne holdningen til det som må kunne betegnes som terrorregimet Russland gjorde at Ukraina ble angrepet i februar 2014. Det er åtte år før media og det store flertall forsto at et av våre naboland var i krig med en for Europa mektig og farlig stat. En stat som gjentar sin historiske praksis – de bruker sine egne borgere som «krigsmat». Det vil si at de sender politiske meningsmotstandere og straffanger, samt lite utdannede borgere fra fjerne landsbyer m.v. i front for å ta støyten.
Høsten 2013 hadde jeg besøk av Yuriy Mindiyuk. Han var Europarådgiver for tidligere president Viktor Jusjtsjenko (han som fikk gift i ansiktet). Yuriy var i Norge for å studere det norske demokratiet. Vi hadde løpende kontakt når han var med og organiserte Maidan-opprøret i 2013/2014. En spesiell opplevelse var den gang vår samtale måtte avsluttes fordi opprørspolitiet skjøt på demonstrantene og drepte ca. 80 av sine egne borgere.
Siden den gang har vi opplevd et fullskala angrep fra en terrorstat på et demokratisk Ukraina. Vi har i Norge gjort mye for å hjelpe vårt nære naboland, men absolutt ikke nok. Vi ser at mange land som ikke har oljefond eller annet av ressurser yter langt mer enn Norge.
Ukrainske flyktninger i Norge har organisert hjelpearbeid og nødhjelp. Den ukrainske foreningen i Norge har sammen med PU-TE samlet inn midler og utstyr for ca. en semitrailer pr. uke og sendt ned til mottagere i Ukraina. Dette er nødhjelp, utstyr til militære, medisinsk utstyr m.v., og verdien av dette er ca. 10-12 millioner pr. uke, og hittil i år er det beregnet til ca. 600 millioner kroner. Dette er en av flere private initiativ drevet av flyktninger som hjelper Ukraina. Suksessraten er himmelhøyt over Røde Kors og tilsvarende. Allikevel er dørene til det offentlige nærmest lukket for samarbeid.
For et par uker siden var jeg med som sjåfør for en av bilene «Ukrainian Freedom Convoys» hadde samlet inn midler til og anskaffet. Totalt er ca. 150 biler anskaffet via innsamlinger, og denne gang var det 22 biler som var fylt opp med nødhjelp for levering til Lviv og Kyiv. På denne turen fikk jeg også organisert at skolebarn fra landsbyen Sokolya nær grensen til Polen møtte konvoien for å gi et brev og tegning til soldatene som skulle ha bilene. Det var liten tvil om at også landsbyen satte pris på den private og frivillige bistanden fra Norge. Vår bil (døpt Harald) ble levert personlig til to soldater som skulle kjøre den rett til fronten, som var Kramatorsk i Donetsk. Soldatene som fikk bilen vår var meget takknemlige og gir stadig tilbakemeldinger på hvordan det står til med bil og mannskap.
Den siste meldingen fra soldatene denne uke var «The car is in order, thank you. I just came back from the front, the picture is terrible, I can’t even put into words, we say «God forbid». It’s a pity that such efforts have to be restrained by that devil.»
I Kyiv bodde vi noen dager på Hotel «Ukraine» med utsikt til Maidan-plassen. Nedenfor hotellet er det et område hvor pårørende setter ned et flagg når en fra Kyiv blir drept i krigen. En enorm mengde flagg som visualiserer galskapen iscenesatt av Russland.
Det vi ikke må glemme er at ukrainere betaler innsatsen for fred i Europa med sine medborgeres blod – vi i Norge betaler oss ut av dette med oljepenger og forsinkede politiske hestehandler.
Vidar Solberg, Alna Frp