Det fineste med Stolpejakten er hvor tilgjengelig den er. De aller fleste klarer å ta minst én eller to. Kanskje gir det blod på tann og man ender opp med å strekke seg litt lenger for å ta et par til. Så tar man tre, fire, fem flere. Plutselig sitter man der og har tatt alle.
At groruddølene har satt ny stolpe-rekord i år og gått flere turer enn selv under toppåret under pandemien, er imponerende. Her har man åpenbart på tvers av bydelsgrenser klart å bygge opp en entusiasme for denne morsomme turvarianten på en særdeles god måte. Det bør man være stolt over.
Det å være stolt av å gå mest på tur virker kanskje som en billig gratulasjon over egen innsats, men det man ser er at når groruddølene bestemmer seg, så får de til så mye. Det handler vel så mye om det fellesskapet man bygger seg imellom, enten det er ute i naturen på jakt etter stolper, eller på ulike møteplasser rundt om i bydelene.
Når vi nå snakker om møteplasser, så er det sikkert mange tanker rundt budsjettene. Det er varslet at det blir trangt og kan bli aktuelt med kutt. Tilleggsinnstillingen som alltid kommer fra byrådet vitner heller ikke om bedring for bydelene, som fortsatt må kutte i sine budsjett.
Bydelenes budsjett er rett rundt hjørnet. På seniorsentre og ungdomsklubber sitter nå unge og gamle med nedbitte negler og kryssede fingre og venter i spenning. Hvor kommer kuttene? Klarer finurlige bydelsansatte å unngå å legge ned veletablerte og populære tilbud, eller blir det en lignende situasjon som man har sett rundt om i kommune-Norge? Svaret får vi snart. Forhåpentligvis er det like oppløftende lesing som den om Stolpejakten.