STYRK LOKALDEMOKRATIET: Frøydis Strømme Jørve (MDG) vil at det skal bli enklere for folk å delta mer aktivt. (Foto: Ingvild Jørve).
STYRK LOKALDEMOKRATIET: Frøydis Strømme Jørve (MDG) vil at det skal bli enklere for folk å delta mer aktivt. (Foto: Ingvild Jørve). FOTO: Ingvild JørveBilde 1 av 2
MÅ BLI ENKLERE: Frøydis Jørve Strømme (MDG) har selv tatt aktiv del i frivillig arbeid og dugnader på Ammerud, der hun bor. Nå ber hun om at det skal bli enklere.
MÅ BLI ENKLERE: Frøydis Jørve Strømme (MDG) har selv tatt aktiv del i frivillig arbeid og dugnader på Ammerud, der hun bor. Nå ber hun om at det skal bli enklere. Bilde 2 av 2

Hjelp oss å hjelpe!

Samfunnet ber oss om å bidra mer, men legges det egentlig til rette for det?

Offentlige instanser inviterer til workshops og frivillighetstreff som aldri før. Demokrati og medborgerskap er en bærebjelke i skolenes nye læreplan. Samtidig ser vi stadig tydeligere tegn til at samfunnsdeltagelsen synker. Idrett, korps og FAU-er sliter med å få nok folk til frivillige verv, og i Bydel Grorud valgte rundt halvparten av de stemmeberettigede å bli hjemme på valgdagen ved forrige valg.

Hva er det egentlig som stopper folk fra å være de «samskapende innbyggerne» alle politikere drømmer om? Jeg har ikke hele svaret – men her kommer et forslag: Mange av oss deltar mindre enn vi skulle ønske rett og slett fordi vi er slitne. Og to av de tingene som sliter litt ekstra på oss, er «ufrivillig frivillighet» og «liksom-medvirkning».

1) Ufrivillig frivillighet

De fleste jeg kjenner ønsker å delta mer i frivilligheten. Det skjønner jeg godt, for frivillighet kan være både givende, gøy og lærerikt. Det kan også være overveldende og utmattende, og er det én ting vi ikke trenger, er det flere utbrente innbyggere.

Derfor blir jeg matt av velmente, men moraliserende innlegg av typen «Foreldre må bidra mer». Å guilt trippe folk inn i frivillige verv er omtrent like umusikalsk og uproduktivt som å formane folk om å få flere barn. Slik «ufrivillig frivillighet» får kanskje jobben gjort hvis det handler om å bake en kake til lotteriet. Det funker overhodet ikke for å trylle fram ekte, skapende kreativitet eller smittende engasjement over tid – som er det vi trenger dersom frivilligheten skal bidra til positiv samfunnsutvikling.

Frivillighetskrisen er nemlig også en fritidskrise. «Tidsklemma» er minst like reell i dag som da begrepet ble lansert for vel tretti år siden, og rammer særlig barnefamilier med to fulltidsarbeidende foreldre. Å skulle løse frivillighetskrisa uten å se på hvordan vi kan redusere arbeidstiden står for meg som å prøve å male et hus uten stige: Vi kommer et stykke på vei, men resultatet blir mindre enn halvgodt.

I tillegg er frivilligheten iboende ustabil, og trenger en stabil forankring for å blomstre over tid. Det koster penger. I større organisasjoner og lag vil denne forankringen kunne være en fast ansatt eller to. Kanskje er det også en god idé at bydeler oppretter egne stillinger som «frivillighetskoordinatorer» – så fremt disse bemannes klokt. En empatisk, lyttende og administrativt dyktig koordinator, som ikke pusher en sterk egen agenda, kan garantert være gull verdt for mindre organisasjoner og lokale initiativer.

2) Liksom-medvirkning:

Grorud ungdomskonferanse ble avholdt for 8. gang i april i år. Konferansen reklamerer med å være siste ledd i en prosess der 1200 ungdommer i bydelen «får mulighet til å komme med innspill om hva som er viktig for dem». Det lyder unektelig som en god ting.

Som vanlig kom konferansen fram til fire saker som er spesielt viktig for ungdommene i vår bydel. I år var sakene: Gratis skolemat, flere jobbmuligheter, bedre skolehelsetjeneste og flere skoleturer.

Jeg får lyst til å si: So far, so good – and so what?

For Ungdomskonferansens vinnersaker var visst ikke viktigere enn at det tok fem måneder før de nådde bydelens lokalpolitikere som et punkt på sakskartet i bydelsutvalget med følgende forslag til vedtak: «Bydelsutvalget tar saken til orientering».

Hæ?

Jeg stilte spørsmål om hva dette egentlig innebar. Svaret lød at bydelsadministrasjonen skal «komme tilbake med status». Tror vi virkelig at denne typen svar skal gi ungdom mer lyst til å delta i demokratiet?

Og mens bydelsutvalget har «tatt saken til orientering»,  har gratis skolemat forsvunnet fra bydelens ungdomsskoler, antallet kommunale jobbtilbud for ungdom gått ned, og intet mindre enn ni helsesykepleiere har sagt opp sine stillinger i bydelen. At BU-leder Anders Røberg-Larsen forsikrer ungdomsrådet om at «saken er på rett spor», beroliger heldigvis ikke nestleder i ungdomsrådet, Aurora Vidal Aguilera, som har sagt tydelig fra om sin berettigede misnøye med bydelsutvalgets behandling av saken.

Å bli bedt om å si sin mening, og deretter bli ignorert, er ikke en oppskrift på bedre samfunnsdeltagelse. Det er en oppskrift på apati og avmakt. Det er dessuten en hersketeknikk som selv vår seksåring gjennomskuer – jeg spør for eksempel ikke sønnen min hva han har lyst på til middag med mindre jeg er villig til å vurdere enten pannekaker eller taco.

Jeg ønsker meg en by med færre liksomtiltak og flere muligheter for ekte deltagelse, både i frivilligheten, i lokalpolitikken og i byplanleggingen.  Der makthavere ikke spør hva jeg mener med mindre de faktisk er interessert i svaret. Der det er mindre avstand mellom ord og handling. Der borgernes samfunnsdeltagelse verdsettes for hva det faktisk er: En dyrebar ressurs og en forutsetning for trygge, levende lokalsamfunn.

Frøydis Strømme Jørve,
BU-representant for MDG i Bydel Grorud