- Mer helhetlig, tilgjengelig og likeverdig tjenestetilbud
- Gode og mer effektive tjenester
- Styrket lokaldemokrati og økt mulighet for samfunnsutvikling i bydelene
Dette er de 3 målene som byrådet har for bydelsreformen, og det skal skje gjennom en endring i oppgavefordeling mellom bystyret, bydelene og de kommunale etater og foretak.
Kommunens oppgaver er å sørge for basisfunksjoner som f.eks skoler, barnehager, sykehjem, sosialhjelp. I Oslo skjer dette gjennom en deling av oppgavene der det meste besluttes i bystyret, mens bydelene får oppgaven med å gjennomføre vedtakene med de midler som blir stilt til rådighet. Bydelene får ca 40 pst. av kommunens totale pengesekk og har ansvaret for bl.a barnevern, barnehager, hjemmetjenesten, ungdomsklubber og sosialhjelp. Det meste av det bydelene skal gjøre er lovpålagt, og det gjør at store deler av budsjettet er låst slik at spillerommet for bydelene er svært lite. Dette betyr at selv om vi i navnet har et lokaldemokrati, er det sterkt begrenset fordi bydelene ikke selv rår over midlene, bydelene får bare rom til å fordele dem innenfor rammene som byrådet har satt.
I dag er de hver av 15 bydelene i Oslo på størrelse med en gjennomsnittlig stor norsk kommune. La oss som et tankeeksperiment begynne bydelsreformen der. Istedenfor å klatte på dagens system kan vi begynne med at alle bydelene har reelt lokaldemokrati med sine egne budsjetter og med totalansvar for sine innbyggere slik alle andre norske kommuner har. Dette er oppgaver den enkelte bydel kan gjøre, fordi vi som bor her kjenner bydelen best og vet hvor skoen trykker og fordi vi allerede har egne bydelsadministrasjoner som hver dag drifter bydelene. Siden vi geografisk sett ligger tett på hverandre, og siden enkelte bydeler demografisk ligner på hverandre, vil det være kostnadssparende og effektivt å samarbeide om enkelte oppgaver som f.eks bygging og drift av helsehus og Omsorg+-boliger, og det kan samarbeides om å løse administrative oppgaver.
Men siden vi tross alt er én by trenger vi også et sentralt ledd som kan stake ut de lange linjene og legge de overordnede planene som angår byen som helhet. Det skal fordele pengene til de enkelte bydelene basert på demografiske parametre som antall eldre, pleietrengende/syke, skolebarn, barnehagebarn, osv, men også de spesielle levekårsutfordringer som finnes innen de enkelte bydelene.
Mange av bydelene ligner på hverandre og har mange av de samme utfordringene, men ingen er helt like. Det betyr at hver enkelt bydel må driftes på sin måte ut ifra lokale forhold i hver bydel. Kun slik kan vi få effektive tjenester tilpasset bydelens behov.
Når nye områder bygges ut må også bydelen være en medvirkende part i planleggingen og ikke bare en høringsinstans slik det er i dag. Det finnes flere eksempler på at byrådet har gjort feilaktige vedtak basert på manglende lokalkunnskap.
Det viktigste med lokaldemokratiet er nettopp nærheten til den befolkningen som bydelsutvalg og bydelsadministrasjon er satt til å tjene. Vi kjenner folka som bor her. Vi vet hvordan forholdene på skolen er, hvilke familier som sliter, hvilke unger som er i ferd med å havne utpå og hvem av de eldre som trenger hjelp til å handle på butikken. Den dimensjonen vil bli borte hvis det blir større bydeler.
Kanskje vil ønsket om et styrket lokaldemokrati, mer effektiv drift og gode tilbud til befolkningen best bli oppfylt ved at vi styrker dagens 15 bydeler ved å overføre deler av de ressursene som i dag går til byråd og kommunale etater og foretak til bydelene.
Ole Berdon Bakke, Risløkka
Miljøpartiet De Grønne – Bjerke bydel