Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram For ti år siden ble det gitt et «ja» til å bygge et høyhus på Vollebekk. Det var et ganske annerledes Vollebekk enn dagens utgave. På det tidspunktet var det ikke så mange som bodde i området som nå. Skolen hadde ikke engang åpnet! Da er det vanskelig å vite hvordan det ville bli en gang i fremtiden.
Når man nå ser at ting kanskje har utviklet seg annerledes enn man først trodde, er det forunderlig at man insisterer på å gå videre med en plan som møter så mye motvilje. Det er ikke akkurat et godt utgangspunkt at det foregår underskriftskampanjer for å stoppe arbeidene. Utbygger blir så absolutt jobbende i motbakke. Når de uansett måtte tilbake til tegnebordet kunne de faktisk ha gjort en revurdering. Rammetillatelsen sier bare at de kan bygge inntil 18 etasjer, ikke at de må gjøre det.
Det er mye her i verden som kunne vært løst hvis man hadde klart å tenke utenfor boksen man har lagd. Kanskje hadde man til og med klart å få med seg litt godvilje i samme slengen. Og det gjelder ikke bare boligbygging.
Et annet eksempel der tankegangen har vært litt firkantet finner vi i parkeringsnormen. Der er det absolutt null rom til synsing. Reglene sier én ting, og da er det ikke rom for noen andre alternativer. Det er en del store aktører i Groruddalen som hadde slitt om de skulle etablert seg på ny tomt i dag med de reglene.
Ingen er tjent med at man ikke klarer å tenke nytt. Det er ofte en styrke, noe man trekker fram som en positiv del av seg selv i et jobbintervju, eller som læreren gir ros for under foreldresamtalen. Så hvorfor ser det ut til å være helt umulig i en del av samfunnet – uansett hvilken kant man ser det fra?
Høyhuset på Vollebekk har fått grønt lys. Naboene har engasjert advokat for å fortsette kampen, mens politisk ledelse skyver all skyld over på forgjengerne som for ti år siden godkjente at et område som på det tidspunktet var relativt tomt kunne få et høyhus. Det ser pr. nå ut som at det kan ha vært et feilgrep.