Vi begynner med klassikeren: Likelønn. Når jeg googlet likelønn var mitt første treff i fri fagbevegelse fra 2013. De spådde full likelønn i 2025. De to neste treffene omhandler likelønnsdagen 2024. Svaret er jo at selv i 2025 har vi ikke klart å oppnå likelønn. Likelønnsdagen 2024 var 18. november. Det betyr at vi kvinner i praksis jobbet gratis de siste 6 ukene av året.
Fasit er at menn tjener 13 prosent mer enn kvinner. «Bare» 8 prosent hvis man sammenligner menn og kvinner som har helt like jobber. Dette betyr jo både at vi ennå ikke har oppnådd likelønn, og at vi fortsatt lønner kvinnedominerte yrker lavere. Jeg tør påstå at dette ikke er likestilling. Vi er på god vei, men vi er ikke i mål.
Men jentene er så mye flinkere på skolen enn gutta! Gutta er skoletapere! Skolevesenet vi har fungerer bra for noen elever, mindre bra for andre. Det er ikke fleksibelt, og det er for lite lek og praktisk læring for mange. Men dette er ikke universelle «gutteproblemer».
Selv om mange kvinner er skoleflinke, så betyr det ikke at fordelingen er lik på toppen. Det betyr ikke at kvinnene har makten. Eksempelvis er jeg doktorgradsstipendiat ved farmasøytisk institutt på UiO. Farmasi er en ganske kvinnedominert bransje. Det er flere kvinner enn menn som starter og fullfører utdannelsen. Flere kvinner enn menn ute i landets apoteker. Likevel er denne forskjellen dramatisk lavere når vi ser på stipendiatene på instituttet mitt. Hele 10 av 35 stipendiater er menn.
Enda mindre forskjell er det når vi ser på kjønnsbalansen på faste vitenskapelige ansatte. Hvorfor har vi så mange (10 av 25) mannlige professorer i farmasi, når vi utdanner så få mannlige farmasøyter? Det illustrerer i alle fall at selv om jentene tilsynelatende er flinkest i klassen, så havner de ikke nødvendigvis på topp.
Verken i akademia eller i privat næringsliv. Dermed er statistikk for likelønn også misvisende i den forstand at det oftest sammenlignes lønn til like stillinger – det tas da ikke hensyn til at veien til bedre betalte stillinger og lederstillinger oftest er kortere for menn.
Kvinnehelse er et annet klassisk eksempel på at full likestilling fortsatt framstår som en utopi. Kvinner tas oftere ikke seriøst hos legen. Kvinnekroppen er sjelden utgangspunktet for forskning. Kvinnesykdommer er mystiske gåter som vi ikke knekker. Nesten 80 prosent av unge kvinner på VGS i Oslo oppgir at de har sterke menstruasjonssmerter, rapporterte NRK i august 2024. De 10 prosent av dem som statistisk sett har endometriose, vil ifølge statistikken bruke 7 år på å kjempe i helsevesenet før de får diagnose.
Selv om det ikke anses som farlig, så kan forsinket diagnose resultere i irreversible skader og stor negativ effekt på kvinnens (og hennes families) liv. Jeg håper for guds skyld at de får tidligere diagnose enn gjennomsnittet. Hadde jeg diskutert alle «vanlige» kvinnesykdommer, hadde denne kronikken aldri blitt publisert. Jeg nøyer meg med denne påstanden: For oss som rammes av såkalte kvinnesykdommer er tilbudet tidvis så dårlig at jeg vil kalle det en vits.
Alt dette er mer en god nok grunn til at vi fortsatt trenger kvinnedagen. Men siden vi er i gang, la oss se utover våre egne grenser. 8 mars er også en dag for internasjonal solidaritet. Selv om du synes jeg er en teit rødstrømpe som snakker om likelønn og kvinnehelse, så må du innrømme at verden står i brann. Kvinner og barn er de som lider mest når verden går til helvete. Det er kvinner og barn som lider de største tapene i folkemordet i Gaza. Det er kvinner som tar livet sitt for å slippe å bli voldtatt av soldater i Somalia. Det er kvinner som ikke har tilgang til livsviktig helsehjelp i USA når abortlovgivningen stadig skrenkes inn.
Det er oftest kvinner som drepes av partner. Ifølge tall fra FN ble over 51.100 kvinner drept globalt av et familiemedlem eller en partner i 2023. Også i Norge skjer dette.
Det sies at hjemmet er det farligste stedet for kvinner.
Så lenge det er et faktum, er kvinnedagen en nødvendighet.
Arelí Moe Urtubia,
nestleder Grorud SV