For flere måneder siden flyttet jeg til en ny leilighet i Groruddalen, i en full oppgang som hovedsakelig består av unge i yrkesaktiv alder – ble jeg fortalt. Jeg manglet sukker en dag jeg skulle bake boller, men hadde ingen å låne av likevel. For jeg kjenner ikke naboene mine. Og de kjenner ikke meg.
Det snakkes ofte om at dagens generasjoner mangler «et tredje sted» – det stedet som ikke er hjemmet eller arbeidsplassen, men som du oppholder deg ofte ved og hvor brorparten av sosialiseringen foregår. Se for deg baren i seriene «How I met Your mother» eller kafeen i «Friends». Men det vi altfor sjelden snakker om er hvor isolerte det «første stedet», altså hjemmene våre, har blitt.
Tør ikke ringe på
Jeg kjenner ingen i oppgangen min. Hadde jeg sett dem ved søppelkassene utenfor, nærbutikken eller på t-banen hadde jeg ikke ant hvem de var. Hadde noen nye flyttet inn hadde jeg ikke sett forskjell på dem som har bodd der lenge eller de nye. Hadde jeg manglet egg til neste gang jeg skulle bake en kake – hadde jeg aldri i livet turt å ringe på hos en nabo.
Tamina Sheriffdeen Rauf
De få gangene jeg har møtt på en tilsynelatende nabo har jeg fått et raskt nikk og halvlunkent smil før de haster av gårde og jeg har rukket å si hei eller introdusert meg selv. Det virker som at ingen er interessert i å bli kjent med hverandre. Mitt eneste forhold til naboene mine er gjennom de slitne navneskiltene på dørene deres. Og hver morgen og kveld forsøker jeg å danne meg et bilde av hvem de er – har de barn eller kjæledyr, bor de alene eller med noen andre, er de unge eller eldre?
Det er et problem at vi ikke kjenner hverandre. Og det er et nytt fenomen at naboskapet har forsvunnet.
Skru av hodetelefonene
Når vi utvikler nye boliger, må vi i større grad tenke på den sosiale faktoren. En viktig del av arkitekturen er hvordan utformingen av byggene våre tillater sosiale interaksjoner som skaper både trygghet og eierskap til nabolaget. Måten borettslag og sameier drives på burde ivareta tilhørighet i større grad slik at nye beboere raskt integrerer seg i bomiljøet og nærmiljøet sitt samtidig som man blir kjent med dem rundt. Det burde i større grad tilrettelegges for at naboene blir kjent med hverandre – også de av oss uten barn som ikke henger ved lekeplassen. Og vi som naboer må ta et eget ansvar for å skru av de lyddempende hodetelefonene våre og faktisk hilse på hverandre når vi møtes.
Så handler ikke dette bare om at bakeglade jeg må huske å kjøpe både sukker og egg. Det handler om at jeg er oppriktig bekymret og redd for at om noe skjer så har jeg ingen naboer å lene meg på. Om jeg faller og slår meg. Om naboene mine trenger plutselig assistanse. Eller om noen trenger å låne litt mel.
I et stadig mer individualistisk samfunn, hvor hovedsosialiseringen foregår via en skjerm og gjennom satellitter, isolerer vi oss og opplevelsen av trygghet og tilhørighet til nærområdene våre senkes. Samtidig vet vi at ensomheten øker og at flere engster seg og opplever byen vår som utrygg. At naboskapet forfaller, tror jeg blir den neste store pandemien vi kommer til å møte.
Tamina Sheriffdeen Rauf,
byutviklingspolitisk talsperson Oslo Arbeiderparti