Dyreliv, nye planter og sakte snøsmelting er bare noe av det man kan få oppleve. I tillegg kommer stillheten, lyden av bekker som klukker forsiktig og fuglesang i tretoppene.
Marka er et pauserom, en måte å minne oss på at verden er mer enn trafikksus og lyden fra radio eller tv. Vi puster frisk luft, kjenner regn i håret og ser dugg på bladene. Det er opplevelser vi må ta vare på.
Derfor er det så stor misnøye mot planene om å bygge skytebane i vår grønne lunge på Gjeller-åsen. Forsvinner den lokale marka, så mister mange av oss turområder vi setter så høyt. En viktig del av søndagsritualet er nettopp det at bilen skal få stå. Om turområdet ikke lenger er tilgjengelig eller trivelig, må man plutselig reise lenger for å komme seg ut. Da forsvinner mye av vitsen.
Nettopp dette er gode argumenter til ikke å ønske skytebane velkommen i markagrensa. Selv i områder som man ikke skulle tro ville blitt påvirket, så vil skytebanen ha en effekt. Fuglekvitter og stillhet forsvinner raskt når skuddsalvene går med jevne mellomrom. Dyrelivet i området rundt vil naturligvis forsvinne. Da er det bare død skog som ligger rundt.
Det er et stort tap. En skog uten dyreliv er ikke en ordentlig skog. Stillheten som man setter så høyt når man går på tur i skogen, uansett årstid, vil bli brutt. Permanent. Markagrensa eksisterer av en grunn. Å gå inn for å bryte markagrensa for å bygge noe som vil bråke så lenge det er i bruk, er ikke i tråd med de ambisjoner og ønsker vi har for hvordan marka skal oppleves.
Lillestrøm kommune vil gjøre et alvorlig feilsteg om de godkjenner planene for skytebane i Gjelleråsmarka. Ikke bare for sin egen befolkning, men for alle dem som har den marka som sitt viktigste turområde. Marka skal være for alle. Går denne planen igjennom, risikerer vi at denne marka blir for ingen.