Er det så farlig at et par dusin trær ryker, som det gjorde i Lillomarka nylig og omtalt i denne avis under overskriften «Ulovlig hogst»? Skogen overlever nok, men det er samtidig mer komplisert enn som så. For det første har man de lovene, reglene, forskriftene og vernet man har. Og man har det av en grunn. Å se mellom fingrene når dette brytes vil uthule blant annet Markaloven.
For det andre er det kanskje enda mer problematisk når hogsten skjer utenfor storskogen. Nærskogene på Bredtvet, Haugerud og Furuset er alle eksempler på grønne lunger under press. Og til og med i det som allerede er for parker å regne. Som i de nylig publiserte planene for nytt sykehus på Aker, der 140 av 236 registrerte trær på tomta bli radert ut.
På den andre siden har man idretten, aktiviteten og frilufts-livet. Marka har vært fullstendig livreddende for mange groruddøler, ikke minst det siste året. Frykten er at man gjennom ensidig kritikk vingeklipper kommunen så den vegrer seg for å tilrettelegge for alle de tusen-på-tusenvis av markabrukerne der ute. Om det så er toppidrettsutøvere på treningstur, mosjonister, rekonvalesenter eller bevegelseshemmede som trenger bedre tilrettelagte turmuligheter.
Nå har det seg jo sånn at interesseorganisasjonene i Groruddalen ikke nødvendigvis har de samme interessene. Mens naturvernerne har sitt hovedmål å beskytte naturen, har idretten og friluftsorganisasjonene som formål å fremme (og beskytte) aktiviteten.
Ideelt sett burde man naturligvis klare å gjøre begge fornøyde, men i en by og en dal med såpass press på arealet er det kanskje uunngåelig at det blir klinsj i ny og ne. Med vidt sprikende prioriteringer må målet bli å finne gode kompromisser – og ikke at man umiddelbart hopper ned i hver sin skyttergrav.