Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Men kanskje burde politikerne være mindre opptatt av å fortelle oss hvor godt systemet fungerer, og heller overlate den vurderingen til oss som bruker tjenestene?
For det finnes også en annen virkelighet: Mennesker som blir kasteballer mellom sykehus, rehabiliteringsinstitusjoner, fastleger og kommunale tjenester. Alle har ansvar for sin del. Men hvem tar ansvar for helheten?
Et av våre medlemmer, Sissel Lona (81), har nylig opplevd dette. Etter en kneoperasjon i september fikk hun innvilget tre ukers rehabilitering ved Godthaab. Under oppholdet fikk hun blodpropp i benet og ble innlagt på sykehus. Da hun kom tilbake, fikk hun beskjed om at rehabiliteringsoppholdet var avsluttet. Begrunnelsen hun fikk, var at hun hadde vært borte i mer enn ett døgn.
Sissel bor alene. I ettertid har hun fått betydelige problemer, og tilhelingen er forsinket. Vi vet ikke hvilken betydning det avbrutte rehabiliteringsoppholdet har hatt. Men var det riktig at behovet for akutt sykehusbehandling skulle føre til at rehabiliteringen ble avsluttet?
Nesten ukentlig får jeg høre om lignende tilfeller rundt om i landet. Sissels historie er dessverre ikke unik. Og dette gjelder ikke bare eldre. Også yngre mennesker med sykdom, funksjonsnedsettelser eller sammensatte behov kan oppleve å bli sendt fra instans til instans og selv måtte finne ut hvem som har ansvaret.
Altfor ofte sitter vi igjen med følelsen av å være utgiftsposter i et budsjett, ikke ekte mennesker med ulike følelser, livshistorier og behov. Mange eldre har bidratt gjennom lange yrkesliv, betalt skatt, tatt ansvar for familier og stilt opp for fellesskapet på utallige måter. Det fortjener anerkjennelse. Men retten til respekt og verdighet gjelder alle, uansett alder og hva man har kunnet bidra med.
Det er forskjell på å behandle en sykdom og å ta vare på et menneske.
Jeg retter ikke kritikken først og fremst mot helsepersonellet. Mange strekker seg langt for pasientene. Problemet oppstår når regler, budsjetter og ansvarsgrenser blir så styrende at pasientens samlede situasjon forsvinner.
Vi vil bo TRYGT hjemme!
Vi får stadig høre at eldre skal bo hjemme lengst mulig. Det ønsker de fleste av oss også. Men har lover, regler og politiske målsettinger glemt et avgjørende ord: TRYGT?
Det er ikke nok å vise til at stadig flere ønsker å bo hjemme. Spørsmålet er om de har det trygt og godt der. Trygghet handler om nødvendig helsehjelp, rehabilitering og oppfølging når behovet oppstår. Om å vite at noen tar ansvar, og at hjelpen ikke forsvinner mellom instanser og regelverk.
Det handler også om å bli lyttet til og møtt som et helt menneske, ikke som en pasient som skal passe inn i et system. Ingen skal måtte ha sterke pårørende, kunnskap eller overskudd til å kjempe seg fram til nødvendig hjelp.
La brukerne få komme til orde!
Jeg skulle ønske politikere og helsemyndigheter lyttet minst like mye til dem som opplever svikt, som de forteller om alt som fungerer godt. Kvalitet, trygghet, omsorg og verdighet er fine ord. Men de må merkes i hverdagen.
Den virkelige målestokken for et godt helsevesen er hvordan mennesker blir møtt når de er syke, sårbare og avhengige av hjelp. Vi ber ikke om særbehandling. Vi ber om å bli sett, lyttet til og tatt på alvor.
Vi trenger ikke bare et helsevesen som er dyktig til å behandle sykdommer. Vi trenger et helsevesen som også ser menneskene som har dem.
Liv-Ellinor Torp, leder i Ammerud og Rødtvet Pensjonistforening.