I forrige uke fikk vi vite at en 17-åring fra Groruddalen er varetektsfengslet for eksplosjonen av en bombe utenfor en boligblokk på Furuset i januar.
Jeg har i lang tid diskutert utviklingen med mange som står midt oppe i det, enten de jobber i bydelene, i skolen, i politiet, i fritidsklubber eller er engasjerte foreldre. Jeg er også så heldig at jeg titt og ofte blir stoppet av ungdom som henger rundt, og vil ha en prat om hva som skjer.
De arver konflikter
Det alle trekker fram er langvarige konflikter som ligger og ulmer mellom forskjellige områder og miljøer. De arves av barn og unge som vokser opp på de aktuelle stedene og lærer seg å si «Fuck … (stedet som er fienden)» fra tidlig i barneskolen. Mange av dem aner ikke hva konfliktene skyldes. Det kan være gjeng-oppgjør og hendelser en god del år tilbake som stadig forplanter seg til nye ungdomskull. Det er oss mot dem.
Etter at konfliktene oppsto har mye annet hendt som gjør at disse unge er klare for å ta de som kommer fra «opps-(fiender) steder», når de støter på dem. Mange av dem går med kniv, enkelte også med skytevåpen. Da kan det bli livsfarlig, som flere drapsforsøk vi har sett i den senere tid.
Også vold mellom unge fra ulike steder i Groruddalen skjer når de tilfeldig støter på hverandre rundt i byen på steder som Grønland og Jernbanetorget, eller på kjøpesentre og holdeplasser.
Det ene tar det andre. Snart oppsøker noen skolegårder eller venter utenfor skolen for å hevne seg. Vi har sett det på Kuben, Hellerud og Stovner videregående. Det kan også oppstå masseslagsmål der unge fra «opps-steder» barker sammen. Som Ekeberg under Norway Cup.
Ydmykelse av «opps’ene»
Det som gjør at voldsspiralene stadig blusser opp, kan være så mye. Men alle hendelsene blir «dekket» i sosiale medier som Tiktok, YouTube, Instagram, osv. Det lages videoer hvor man ydmyker sine «opps’er» på ulike måter. De kan handle om at noen får kraftig juling, blir slått ned, ranet, truet, ydmyket og gjort ting med som ikke skal nevnes her. Det brukes masker og tildekking og lukkede grupper.
Det lages også gangsterrap-videoer inspirert av drill-genren fra Chicago, London og Sverige. Her brukes rap-tekster til å krenke hverandre, håne sine ofre, og hisse opp stemninga. De som er involverte skjønner budskapet, selv om genren har sine koder. I Oslo er miljøet på Grønland-Tøyen mest aktive. De lager tekster hvor de disser andre. Ikke minst steder i Groruddalen.
I en video fra i fjor høst heter det for eksempel: « …. (navn) ble splasha. Jeg vet at … (annet navn) felte noen tårer. Han sitter i mørket og tenker på hevn. Men jeg vil fange en opps eller to, og sørge for at de ikke kommer seg hjem». I drill-musikken er kravet at du er ekte og mener alvor. Du må være klar til å gjøre det du synger om. Så dette er ikke tomme trusler.
Gangstere som forbilder
Vi ser at flere barn og unge blir kraftig påvirket av denne gangster-kulturen. Deres forbilder og ledestjerner blir gjengledere med rådyre klokker, gullkjeder, luksusbiler og kostbare merkeklær, som lever i sus og dus på dyre restauranter med masse damer på byen og i utlandet. Vi kan snakke om en gangster-trend.
Disse barna vil bli som dem, og tror ikke skolegang og en kjedelig jobb som mor og far har, kan gi dem noe av dette. De bestemmer seg fra 13-14-årsalderen for å bli gangstere. Da gjelder det bare å bli den tøffeste og farligste i miljøet, så gjenglederne legger merke til deg. Det gjør ikke noe å bli tatt. En soning bak lås og slå, uten å tyste, gir pluss i boka.
Barna utnyttes grovt
Det barna ikke skjønner er at de bare blir utnyttet. De som er bakmenn og gjengledere er gjerne fra tjuefem år og oppover. De sørger for at sersjantene på gata, som helst er under 18 år, får leveranser av narkotika og beskjeder om ulike oppdrag – som å kreve inn gjeld, eller at noen skal «splashes».
Så styrer disse igjen de enda yngre, gjerne barn på 15 år og under, som opererer på gata og tar støyten der ute mot «opps’er» og andre. De får noen hundrelapper i ny og ne, og er store karer blant sine jevnaldrende. Men de blir aldri gjengledere på luksusferie med flotte damer i utlandet. Det er mye større sjanse for at fremtiden blir ut og inn av fengsel.
Konfliktene må nøstes opp
Den virkelige manndomsprøven for barn og unge som vil bli gangstere, er at de aldri må «snitche». Det er tabu å si noe om hva de driver med til foreldre, lærere, politi, ungdomsarbeidere eller andre. Ikke minst må de tie i retten. Jeg har fulgt sak etter sak hvor både ofre og gjerningsperson ikke vil forklare seg.
Det er svært frustrerende å følge sak etter sak om drapsforsøk og grov vold blant barn og unge, uten å få vite noe om hvorfor det skjedde. Politiet kan med tekniske bevis og digitale spor sørge for at gjerningspersonene blir dømt. Men konfliktene som ligger bak blir ikke avdekket og belyst. Dermed vil mange andre stå klare til å bringe dem videre – og vi får nye voldsspiraler.
«Task Force» for røde områder
Jeg mener det bør settes opp en «Task Force» mellom politi, skoler, bydeler og andre med relevant erfaring for å kartlegge disse konfliktene og hovedpersonene. Det er ikke uoverkommelig. Kanskje er det snakk om hundre nøkkelpersoner i hele Oslo, og enda færre i Groruddalen. Hvis vi kommer tett på dem, og setter inn reaksjoner som fører fremover, er mye gjort.
Herfra må man gå videre til å arrangere meklingsmøter, begynne å gjøre ting sammen, lage felles arenaer for å lære «opps’ene» sine å kjenne, og utvikle jobb-tiltak som gir et alternativ til å bli gangstere.
Vi må særlig ta tak i ni-ti «røde områder» i Oslo hvor politiet sier at problemene med barne- og ungdomskriminalitet er store. Blant disse er flere i Groruddalen: Stovner-Vestli-Fossum, Veitvet-Linderud, Furuset, Haugenstua, Ellingsrud og Trosterud-Haugerud. Det er bra å sende inn ekstra politi der det brenner mest. Men det er langt viktigere å sette ressurser inn på å løse de underliggende konfliktene.
Voksne må være voksne
Samtidig må skoler, fritidsklubber og foreldre gjøre sin del av jobben for å hindre at barn og unge drømmer om å bli gangstere. Noen går i fella med å skulle være så kule voksne at de spiller voldsdyrkende drill i fritidsklubben, skolegården og hjemme. Men da er man med på å gjøre vold, drap, skytevåpen og ydmykelse av andre til spennende og attraktivt å drive med.
Vi ser at konfliktene som dyrkes kan forplante seg inn i skolen. Noen skoler har fått ord på seg for å være så dominerte av unge fra et av de røde områdene, at de som kommer fra et annet «opps-sted» ikke vil begynne der. Dette er blitt en ny og svært problematisk måte å innskrenke det frie skolevalget på.
Hvis vi vil stoppe denne utviklingen, må alle foreldre og voksne som jobber med barn og unge forstå alvoret. Det som trengs er å skape andre forbilder og drømmer for barna enn å bli gangstere. Verken mer eller mindre. Da snur vi trenden.
Jan Bøhler, Ellingsrud