Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Det lyder kanskje abstrakt, men i virkeligheten er det både håndfast og synlig. Når du først har begynt å legge merke til det, ser du det overalt:
- Mørke vinduer på fritidsklubber.
- Stengte dører til svømmehaller og møteplasser.
- Velkomstskilt som ber deg prøve igjen en torsdag mellom klokka 13 og 14.
For i Groruddalen vasser vi i gode, etablerte, viktige og populære offentlige tilbud og tjenester som kunne vært langt bedre utnyttet enn de er i dag. Svært mange av dem har dessverre vært ofre for nedskjæringer de siste årene, på grunn av stadig trangere rammer i kommunen. Nedskjæringene rettferdiggjøres ofte av den nyliberale floskelen om «for høy fart i tjenestene». Men siden befolkningsbehovene ikke bryr seg om denne fiktive fartsgrensa, har gapet mellom etterspørsel og behov fått vokse på flere områder.
Iblant fører kuttene til full nedleggelse av viktige tilbud, slik stengningen av «Åpen barnehage» på Romsås i vinter er et tragisk eksempel på. Langt oftere får vi tjenester som svekkes gradvis over tid: Åpningstider innskrenkes. Ansatte får flere og flere oppgaver. Søknader avslås. Innovasjon settes på pause.
Et ekstra grelt eksempel på sløseri med offentlig potensial kan vi nå se på Nordtvet gård. Der har den planlagte oppgraderingen av uteområdene blitt lagt på is, til tross for at Bydel Grorud har fått bevilget over 2 millioner kroner til formålet. Årsaken? At Oslobygg, det kommunale foretaket som eier gården, har blitt pålagt å kreve «kostnadsdekkende leie» av bydelen, og dermed vil femdoble leieprisen. Bydelen, som på sin side har fått instruks om å spare inn over 60 millioner i årets budsjett, har ikke råd til denne økningen.
Og hvem vil vel pusse opp en eiendom de ikke har råd til å leie? Ikke Bydel Grorud, forståelig nok.
Mens det kommunale byråkratiet slåss mot seg selv på denne måten, er resultatet at Nordtvet gård forfaller både utvendig og innvendig, og alle planer stopper opp. Ekstra trist er dette fordi gården er en sjelden perle i nabolaget, og fordi den har en kreativ, engasjert og ressurssterk venneforening. Her kunne alt ligget til rette for å mobilisere frivillighet, skape ungdomsjobber, stimulere sirkulærøkonomi og gi grobunn til alle de nabolagskvalitetene Oslo kommune lovpriser i sine svulstige strategidokumenter.
Og det er ikke bare på Nordtvet gård det sløses med potensial og ressurser som resultat av byrådets feilslåtte politikk. Her er noen andre aktuelle eksempler fra Bydel Grorud:
- Fritidsklubber som kun har åpent noen få kvelder i uka, og aldri på søndager – til tross for at mange ungdommer føler på ensomhet, og i årevis har meldt at søndag er ukas aller kjedeligste dag. Bare så synd ar søndag også er den dyreste dagen å ha kommunalt ansatte på jobb.
- Romsås bad, som bare er åpent for publikum noen få timer pr. uke – i en bydel der svømmeferdighetene er lave og folkehelseproblemene store, og to andre bad nylig har stengt for offentligheten.
- Barnehagelokaler som står tomme og mørklagte på kveldstid – mens foreldre i toromsleiligheter klør seg i hodet over hvor de kan arrangere barnebursdager for hele avdelingen.
- Skolematservering som forsvinner fra ungdomsskolene – til tross for at rektorene sier at ordningen gjorde underverker for både skolemiljø, folkehelse og læringsutbytte.
- Helsesykepleiere som ikke får vikar i fødselspermisjon – mens skolefraværet øker og flere og flere barn får diagnoser.
I hvert enkelt av disse eksemplene fins det et stort og underutnyttet kommunalt potensial for positiv samfunnsendring som sløses bort hver eneste dag fordi vi ikke får de relativt små, men nødvendige bevilgningene til å oppskalere eller holde liv i velfungerende tilbud. I stedet ser vi mørklagte vinduer, stengte dører, flere og flere spøkelsesbygg – og stort gjennomtrekk av ansatte.
Jeg tror ikke engang problemet er at driften av tilbudene koster penger – selv om Høyre-byrådet jobber frenetisk for å overbevise oss om hvor nødvendig kuttpolitikken deres er.
Nei. Jeg tror problemet er at det koster kjedelige penger.
Ikke morsomme penger.
Ikke «nå-skal-vi-teste-noe-banebrytende-nytt-som-ingen-har-tenkt-på-før»-penger.
Ikke «nå-skal-vi-reise-et-imponerende-monument-for-ettertiden»-penger.
For de pengene fins på magisk vis alltid, uansett. De kjedelige, livsviktige driftspengene, derimot, de er visst himla vanskelig å finne.
Likevel det er disse pengene vi må få en jevn tilgang til, om vi skal få bukt med dette offentlige sløseriet og bli bedre til å utnytte noe av alt potensialet som venter på å bli brukt rundt oss. Vi trenger kjedelige penger langt mer enn vi trenger kostbare utredninger om samfunnsfloker og «ungt utenforskap» — eller stuntete pop-up velferd som avsluttes med det samme den begynner å funke.
Gi oss heller traust, stabil, forutsigbar og tilstrekkelig finansiering til å ta vare på de byggene vi har, fylle våre eksisterende samlingshus og forebyggende velferdstjenester med lys, varme, liv og trygge, lønnede voksne. Dag etter dag, uke etter uke, år etter år.
Jeg vet: Forslaget er så kjedelig og usensasjonelt at det er til å sovne av. Men i sensasjonsjagets tidsalder er det iblant det kjedelige som er det mest radikale. Og det mest effektive.
Frøydis Strømme Jørve,
Grorud MDG