300.000.000 fluer kan ikke ta feil!

Det er ingen hemmelighet at jeg lever av å skrive, og at jeg i disse dager er ute med en ny bok, nemlig biografien om Tor Åge Bringsværd. Forfattere er faktisk til en viss grad avhengig av at bøkene blir kjøpt, akkurat som avisene er avhengige av at de blir solgt. Derfor vil vi forsøke å finne ut hva som kan bidra til ønsket resultat, det være seg flere solgte bøker eller aviser. For avisenes del er det dessuten et poeng at leserne ikke kjøper avisen enkeltvis, men blir abonnenter.

Jeg kontaktet en avis jeg av høflighet ikke skal nevne tittelen på, og spurte om kulturavdelingen kunne tenke seg å bruke litt spalteplass på biografien, men fikk til svar at avisen ikke har kulturavdeling lenger, og at Vi har de siste årene gått bort fra å omtale utgivelse av bøker. Selv ikke våre mest kjente forfattere får intervju når de kommer med ny bok. Den tiden er definitivt forbi. Beklager, men sånn er det blitt.

Ja, sånn er det altså blitt. Uken etter hadde den samme avisen en stor test av de nye godteposene til en dagligvarekjede, en diger omtale av julebrus i ny farge, en omfattende test av sminke-julekalender og en fyldig reportasje om en dørterskel som var blitt høyere etter oppussing.

Tenk det! Det er sånn det er blitt. Den islandske Tormod Kolbrunarskald skal ifølge Snorre ha sagt Drep meg herre konge, men ikkje med graut da han ble fôret med grøt til alle døgnets måltider etter å ha framført et nidvers om manglende kjøtt  på Harald Hardrådes matbord.

Saken er nemlig den, at en ny frelser har inntatt avisredaksjonene, og denne frelseren heter Algoritme og redaksjonen er dens apostel, for sånn er det blitt.

Nettavisene var først et supplement til papiravisene, men nå har papiravisene er blitt supplementet til nettavisene, og det nettutgavene finner ut at folk tror de vil ha, blir deretter pumpet over til papirversjonen. Algoritmene i nettavisen bestemmer således langt på vei innholdet i papiravisen og papiravisen er derfor en trykket versjon av nettavisen, servert ett døgn for seint.

Jeg har gjentatte ganger hevdet at latskap er menneskenes viktigste drivkraft, og avisredaksjonene er ikke noe unntak fra denne regelen. I en algoritmestyrt avis tilpasses innholdet den enkelte leser i tro om at det gir leseren mer relevant innhold og at leseren blir mer engasjert. Algoritmene har funnet ut at leserne er mer opptatt av fargen på julebrus enn at det finnes en biografi om Tor Åge Bringsværd. Ingen spør om grunnen til at testen av godteposer har fått så stor plass skyldes at journalistene fikk gratis godteposer, som om de skulle være unger på en juletrefest, men det er fort gjort å trekke den konklusjonen.

Eller, for å si det kort, avisene beveger seg i retningen av TikTok og SnapChat, nyhetsmangfoldet innsnevres av klikkhoreriet. For det viktige er antallet lesere, jo flere som ser på en artikkel, jo større «suksess», og jo flere artikler av det slaget vil dukke opp.

Har du lest én artikkel om et tema, formoder algoritmen at du vil ha flere artikler om samme tema. Men risikoen, i hvert fall slik jeg ser det, er at når jeg stadig får mer av det samme, slutter jeg å lese avisen. Vi blir drept med graut.

Du kan jo forestille deg hvordan algoritmestyrte måltider vil bli hjemme med barna? Pølser, pizza og taco er mest populært, følgelig blir det mer pølser, pizza og taco, fordi det er det algoritmen forteller. Men det er sånn aviser blir laget i våre dager, og slike aviser bidrar mer til fordumming enn opplysning. Så kan vi spørre journalistene om de ønsket seg en karriere innen tyggegummijournalistikk, eller om det kanskje var noe helt annet?

Det største enkelttemaet i norske aviser for tiden er «personlige råd» som hovedsakelig handler om hvordan vi kan bli en bedre versjon av oss selv. De lærer oss å bake kaker før jul, og hvordan vi skal slanke oss etterpå. Avisene er i praksis blitt utgivere av selvhjelpsjournalistikk; som: slik bruker du blinklys i rundkjøring. Samfunnsoppdraget, hva det enn måtte ha vært en gang, er i ferd med å krakelere.

Redaktøransvaret delegeres til algoritmene, og redaktørens kontroll og ansvar blir stadig mer utydelig. Redaktøren er opprinnelig journalist, men det er teknologene i avisene som vinner terreng, får delegert mer kontroll og mer ansvar. Det betyr igjen at redaktøren begynner å tenke på en måte som støtter opp under algoritmene, og slik påvirker algoritmene journalistisk praksis. Redaktøren må bli teknolog. Og før vi vet ordet av det, bestemmer kunstig intelligens alt hva vi skal lese.

Algoritmene analyserer atferden vår i avisen, sjekker hvilke temaer vi klikker på, hvor vi befinner oss, hvilke saker leses på hvilken tid på døgnet, om vi er abonnent eller besøkende, blir vi lenge nok til å få lest artikkelen eller snur vi i døra? Hvis vi bare får se artikler vi allerede er interessert i, kan vi gå glipp av viktige samfunnsdebatter, og herfra er veien til ekkokamrene kort. Vi kan heller ikke vite om det er falske nyheter avisen presenterer, tilliten til avisen fordamper, og dermed kan vi like gjerne si opp blekka. Snart er det bare to ting slike papiraviser kan brukes til; tenne opp i peisen og pakke inn blomster.

Så, for å fokusere et øyeblikk på avisen du holder i hendene, den er deilig opptatt av alle de små tingene som Groruddalen består av. Forfattere som gir ut bøker, jenter som har tatt svømmeknappen, et fotballag som rykker opp eller ned, et loppemarked til inntekt for et godt formål, et årsmøte i historielaget, lutefisklag og julelunsjer.

Ingenting er for smått eller for rart, dette nyhetsmangfoldet er det som skaper fellesskapet mellom oss innbyggere. Uten denne avisen, er Groruddalen overlatt til TikTok, Snapchat og Instagram. Og du kan gjette deg til hvordan det vil gå, når kinesiske og russiske boter får fri tilgang til spalteplassen.

For algoritmene er ikke din venn, hvis du tror det. Algoritmene er et middel til makt. Alt starter i USA, pleier jeg også å si, og amerikanske sykehus har tatt algoritmer i bruk under ansettelser. Trenger de ti sykepleiere, brukes algoritmer til å diskriminere søkerne finansielt, det vil si at de sjekker privatøkonomien til den enkelte søker, og tilbyr jobben til dem med mest anstrengt økonomi, eller dårligst råd, det vil si de som trenger jobben mest. Da vil de ta til takke med mye lavere lønn enn de som har kontroll på lommeboka, og slik blir det flere penger til eierne av sykehuset. Det kan ikke bli slik i Norge, tror du? Det er jo akkurat sånn det er i avisredaksjonene som serverer tyggegummijournalistikk – de får tyggegummijournalister.

Og, for å vende tilbake til fluene, 300 millioner av dem kan ikke ta feil. Spis kumøkk!