Tankene mine fløy lett den dagen. Tenkte på en Flåklypa-film der redaktør Frimand Pløsen laget elleville avisoverskrifter om snøen som aldri kom. Og hvor skjønt det er når hus og hage dekoreres av de lette snøfnuggene som daler ned fra himmelen. 

 

Jula er for mange av oss de gode stemningers høytid. Ikke så rart. Vi kan trenge vakre drømmer, og et slør av renhet, der vårt daglige strev og verdens påtrengende uro innhylles i noe annet og kan legges til side. Iallfall for et øyeblikk. Vi blir tidsnok hentet inn av saltet i veibanen, som blir gjørmete og grå, eller regnet som pøser ned. Av smått og stort i livets virkelighet. 

 

Jeg var en gang i et snødrev på høylandet der Jesus ble født. Betlehem ligger på 800 meters høyde. Som ellers ved Middelhavet er klimaet på Vestbredden som regel varmt og solrikt. Men vinteren kan være sur. Jeg har frosset i marg og bein når vintervindene har dratt seg til, og det hjelper ikke alltid å søke ly i hus som er bygd for sommer. 

Vi vet lite om meteorologien da Maria fødte barnet, om det var lun kveldssol eller isende snødrev. Men fortellingene løfter fram – hvor mytologiske de enn er – fantastiske detaljer om stjerneskinn, englesang, lokale gjetere som de første vitner og vismenn som kom ridende på kamelene sine fra Østen. Og i historiens midte blir en menneskesønn født. 

 

Du har sikkert sett noen stiliserte bilder av stallen: Jesus liggende i en krybbe, og rundt barnet, foreldre, dyr, engler, gjetere og vismenn. Et Betlehem preget av idyll, av fryd og fred. En slags supernova som skinner på en himmel i et stjernehav. Snøen er der som regel ikke, men bildet kan reflektere det samme som julens snø: Et dekke av noe som varmer. Og det fremstår som såre godt. 

 

Virkelighetens fødsel var nok mindre idyllisk. Mang en kvinne har erfart smerten, frykten for at noe går galt, mens mange menn har stått ordløse rundt henne, ute av stand til å fikse og ordne. På den tiden var fødselen livsfarlig for kvinnen. Slik det også er i dag i land som ikke nyter godt av verdens beste helsevesen. 

 

Men det vi ser i det nyfødte barnet, er universelt. I øynene ser vi et gjenskinn av himmel. Slik kjennes det ikke alltid. Selv mistet jeg for tretti år siden en liten sønn som ble bare to dager gammel. Det kan gå galt, og glede blir vendt til sorg. I vår krigsherjede verden skjer det daglig. Kvinner og barn dør i barsel fordi det ikke er trygge sykestuer. Barn drepes av bomber som rettferdiggjøres av inhumane herskere. Det skjer, og det er utålelig hvordan vi tåler det så inderlig vel. 

Den voksne Jesus så inn i barnets øyne det samme som vi også kan se, hver gang et barn blir født. La barna komme til meg, sa Jesus. Det er de minste som kjenner det gåtefulle, som kjenner himmelriket, som kjenner den dypeste kjærligheten. 

  

Jeg tror de fleste av oss erfarer et sprik i vår tids julefortelling. De fleste vil ha hvit jul. Vi drømmer om det vakre. Vi tåler et stilisert bilde fra Betlehem. Samtidig kjenner vi at verden inneholder mer enn en stilisert lykke. 

 

I dagens Betlehem, for eksempel, der det store juletreet utenfor Fødselskirken i år er blitt tent i dyp trass mot israelsk voldsbruk og apartheid, vil de stolte, eldgamle kirkesamfunnene på nytt løfte fram fortellingen fra profeten Jesaja, som vi også leser høyt i kirken julaften: «Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste». Særlig Fredsfyrsten vil de palestinske kristne fremheve for oss, at evangeliet fra en by og et land under okkupasjon er et evangelium om fred. Et vitnesbyrd til ettertanke. 

 

På en høyde midt i Betlehem ligger Christmas Lutheran Church, som i år er blitt vennskapsmenighet til Grorud. Her har de laget en krybbe under prekestolen, med en Jesus-figur lagt i knust stein. «Christ in the rubble», sier de, Kristus blir født inn i en verden av ruiner. De minner oss om virkeligheten en times biltur unna, der ni av ti bolighus på Gazastripen ligger knust og ødelagt, og at i ruinene er et ukjent tusentall barn drept. En voldsspiral som også merkes i Betlehem.  

 Der ligger også Jesusbarnet. I midten av symbolene på menneskelig ondskap og enkeltmenneskers lidelse. Den verden Jesus ble født inn i var ikke preget av idyll, og verden er det heller ikke i dag. Helge Torvund skriver håpefullt i sitt dikt «Guds kjærleik»: 

 

Guds kjærleik kviler over deg. 

Ei kappe av omsorg og lys. 

Legg du henne over skuldrene 

varmar ho sjela som frys. 

Guds kjærleik kviler over deg. 

Ord frå ei usynleg røyst. 

I ytste uro kom orda til jord 

og vart ei mektig trøyst. 

Guds kjærleik kviler over deg. 

Om du tviler eller trur. 

Guds kjærleik kviler over deg, 

kvar du vandrar eller bur. 

Orda stilnar vår uro til fred, 

og varmar ei sjel som frys. 

Guds kjærleik kviler over deg. 

Ei kappe av omsorg og lys. 

 

Tor Øystein Vaaland,
sokneprest i Grorud menighet