Jeg skulle på Kiwi, men fant ut at jeg tar meg en langtur ned til Sinsenkrysset. Jeg elsker å kjøre bil, og fikk i fjor fornyet førerkortet for tre nye år, ler hun.
Grethe vokste opp på Hagaløkka på Grorud, et steinkast fra dagens busstasjon. Og som for de fleste på den tiden var det trange kår.
– Som de aller fleste hadde vi utedo og tøyet gikk i arv, forteller hun.
Hennes mor og far var «innvandrere» fra henholdsvis vestlandet og Sverige. Familien het Larsson og besto av to brødre og to søstre.
I alle år har hun bodd på Grorud og Ammerud. Men dama har aldri vært redd for å å kaste seg ut på nye eventyr.
Etter folkeskolen på Grorud, og et halvt års kveldskurs på Handelsskolen på Bryn, ble det jobb i mange lokale bedrifter i Groruddalen.
Jeg begynte som 16-åring som assistent hos tannlege Aasen i Teppabakken på Grorud. Deretter ble det regnskap i Grorud Jernvarefabrikk, East Import, Standard Telefon og Kabel (STK), og til slutt Scribona og Esselte i Stålfjæra, forteller hun.
Og midt på 50-tallet jobbet jeg et år på ambassaden i Helsingfors, som stuepike for ambassadøren.
De fleste forbinder nok Grethe med idrett, og da spesielt som håndballspiller, skiløper og orienteringsløper i Grorud IL og Lillomarka O-lag.
Håndballaget vårt ble kalt for «slåmaskinen», da vi var en fryktet motstander, forteller hun. Hun minnes godt medspiller Reidunn Pedersen som var hardtskytende og havnet på landslaget.
Og mange er de som har et særdeles godt minne av Grethe som skitrener i Grorud IL på 60- og 70-tallet. Og hun var ikke selv redd for å stille opp på alt som var av konkurranser.
– Jeg skulle til NM på ski på Fåberg i 1965, det måtte jeg få med meg, forteller hun. Tok toget til stasjonen med et par slitte treski og en boks med blå Swix – alene selvsagt. Været var ikke på min side, det ble bakglatt på klisterføret med blå voks under skia. Og noe smørehjelp fra de meritterte skijentene var det ikke å få for 39-åringen. Ingrid Wigernæs vant, og jeg endte nok sist av de 10 jentene, minnes hun med en latter.
Senere ble hun svært så dyktig både i turrenn på ski, og spesielt i orienteringsløypa. Høydepunktet var nok seieren i Veteran-VM i 1996 i spanske Murcia i klassen for damer 75-80 år.
– Det var gøy, og like gøy var det å løpe orientering verden rundt – aller mest eksotisk var det nok på Tasmania i Australia, mimrer hun.
Den energiske dama har mange beundrere blant naboer og kjente i Ammerudskogen og idrettslaget, og annenhver måned møtes superveteranene i Lillomarka O-lag på kafé for en prat. Og mange var innom for å gratulere 100-åringen.
Selve dagen den 29. juni ble feiret med stor-familien på Losby gods.
Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram 
