I dag leste jeg «Sommerferiene er ikke hva de var» og fant meg selv nikkende hele veien. Jeg kjenner igjen beskrivelsene fra «gamle dager» – selv om jeg vel er en god del eldre enn deg (86). Sjarmen med sommerferien for oss oslobarn var jo nettopp å oppleve fri natur, og leke med det vi fant på der ute.
For meg og søskenflokken var det en gammel hytte på fjellet, litt kjedelig vannhenting og vedkløyving, men ellers utelek fra morgen til kveld. Turer til setra med melkespann (og huggormkjepp) og blåbærfingre og -fjes i august. Spenningen med å komme tilbake til byen etter åtte uker borte, elektrisk lys og skarpe lyder, lukt av nylakket gulv som far hadde gjort mens vi var borte (vi hadde jo lenger ferie enn han). Og spenningen med nytt skoleår rett rundt hjørnet.
Kanskje det var kontrasten mellom ferie og hverdag som var det mest spennende. Og som du sier: hvorfor i all verden skal hyttelivet likne mest mulig på det daglige, moderne bylivet? Og klumpe sammen hyttebyer på samme måte som campingplasser? Det må vel finnes andre måter å feriere i Norge på – de gamle fagforeningshyttene var en god løsning den gangen vi ikke var så kravstore. Da koronaen satte inn, og folk fikk beskjed om å holde seg hjemme – ikke bringe smitte til bygdene, og ikke besøke hyttene sine, leste jeg et avisinnlegg fra en forarget hyttebaron.
Med hilsen Haugerud-boer Beth Boysen