Etter hvert fikk man også på plass en fotballbane, og det reiste seg et klubbhus for Veitvet Sportsklubb.

– Jeg husker Willy Friis var en av initiativtakerne der, han bor jo fortsatt i borettslaget her, smiler Hagberg.

Det som derimot var vanskelig å bygge på foreldredugnad, var Veitvet senter, som ble oppført i 1959. På den tiden var det faktisk Nord-Europas største, og førte til at Veitvet ofte ble omtalt som den første selvbetjente drabantbyen i Oslo. For Siss var dette svært populært.

– Jeg var ikke så interessert i fotball og sånn. Men bowlingen – det var noe for meg!

Mindre fellesaktiviteter

Over 60 år senere er mye som det var i Beverveien borettslag.

– Dette er fremdeles et veldig fint sted å bo, for alle aldre, sier Siss Hagberg, som jo valgte å bli boende i Beverveien.

– Jeg hadde masse venner og kjente her, og det har alltid vært veldig godt naboskap.

– Hva tenker du har forandret seg mest gjennom årene?

– Det er litt vanskelig å sette fingeren på. Det har alltid vært stille og rolig her. Kanskje ting var litt mer fritt og åpent før. Man låste ikke døra når man gikk på butikken. Men sånn har det jo blitt overalt i samfunnet.

En annen ting det har blitt mindre av, er de store fellesaktivitetene.

– Vi pleide å ha julegrantenninger i borettslaget, det vurderer vi om vi skal prøve å gjeninnføre.

Siss husker også godt hvordan hele Veitvet pleide å samles nede i «dumpa» for de store anledninger. Der var det store bål til St. Hans, og ikke minst var det stor stas med rakettene på nyttårsaften. Da kom det alltid masse folk ned for å kose og hygge seg.

SÅNN BLIR DET: Byggeleder Kai Storløkken viser og forklarer Siss Hagberg litt om hvordan de nye
fasadene blir seende ut. Naturligvis på behørig korona-avstand.

Real ansiktsløftning

Hvis man har gått forbi Beverveien det siste året skal man ha hatt nesa godt nedi mobiltelefonen for ikke å se at det er omfattende byggevirksomhet på gang i borettslaget. Nærmere bestemt nye fasader, for samtlige av de 168 leilighetene.

– Det er full rehabilitering, forklarer Kai Storløkken fra DVS Entreprenør (som for øvrig nesten er lokale, der de holder til på Hagan).

– Vi skifter isolasjon, kledning, vindsperrer, dører, vinduer og branntrapp – pluss belegget på svalgangene og setter opp nye rekkverk.

Et så stort prosjekt koster naturligvis deretter. Styreleder Henning Hoel kan fortelle at generalforsamlinga vedtok en kostnadsramme på 35 millioner kroner, der man måtte lånefinansiere 19 av disse.

– Men trolig vil den endelige kostnaden ligge noe under vedtaket, legger han til.

Korona-strek i regningen

Det skal godt gjøres å finne noen som ikke berøres av korona-vinden som sveiper over landet. Også i Beverveien har man tatt konsekvensene av det svært smittsomme viruset.

– Vi tok avgjørelsen om å stanse arbeidet inni hver enkelt leilighet, forklarer Storløkken.

Man skulle tro at dette ville skyve på datoen for ferdigstillelse, men byggelederen sier man fortsatt sikter seg inn på september.

– Nå gjør vi ferdig alt annet vi kan, og så setter vi inn flere folk så snart vi kan gå inn i leilighetene igjen.

Godt samarbeid

Stillaser, plastduker og byggebråk kunne i teorien skapt litt irritasjon i Beverveien, men Siss Hagberg kan meddele at det hele faktisk går som smurt.

– Jeg har vært med på litt ymse fasadeoppusinger opp gjennom årene, men her vil jeg virkelig skryte av DVS. Arbeiderne står på, de rydder eksemplarisk etter seg, og de er blide og trivelige når de møter beboerne. Vi får veldig gode tilbakemeldinger fra dem som bor her.

Også styreleder Hoel vil legge litt ekstra ros i bunken.

– Vi er veldig fornøyde med DVS, og vil rette en ekstra takk til byggeledelsen med Per Andersen og Kai Storløkken. Og vi er også veldig fornøyde med jobben prosjektlederne i USBL gjør, ved Trond Hagen og Katrine Müller.

Han legger også til at etter at fasadene er ferdige, så vil Beverveien ha Veitvets best vedlikeholdte bygningsmasse.

– Vi har da nye balkonger, tak og fasader. Alt av røropplegg er skiftet, og alle leiligheter har fått nye bad. I tillegg er det gjennomført utomhusprosjekt med flotte leke- og rekreasjonsområder samt nedgravd søppelløsning (med støtte fra Oslo kommune og USBLs miljøfond). Over tid vil dette etter mitt syn være også økonomisk lønnsomt, og drifts- og vedlikeholdskostnader er allerede betydelig lavere enn da man hadde et stort vedlikeholdsetterslep.

PÅ GAMLE TRAKTER: Ordfører Marianne Borgen utenfor barndomshjemmet i Beverveien 12. Grana vi såvidt skimter til høyre var det faren hennes som planta. Her med bystyrerepresentant Ola Wolff Elvevold, som bor «rett borti svingen» i Veitvet Hageby.

Nabojenta ble byens ordfører

En av mange som har vokst opp i Beverveien borettslag gjennom årene er ingen ringere enn ordfører Marianne Borgen.

Hun var tre år og bodde i besteforeldrenes leilighet i sentrum da nyheten kom at familien endelig hadde fått tildelt en leilighet av boligsjefens kontor.

– Jeg husker det var stor lykke da vi fikk muligheten til å kjøpe leilighet nummer 2 i Beverveien. Fra å bo på ett rom alle sammen, fikk vi nå en stor og flott fireroms. Den hadde til og med kjøleskap, og så leide vi en fryseboks oppe på Slettaløkka, mimrer ordføreren.

– Også var vi plutselig nesten på landet. Da moren min og de andre foreldrene skulle ned til sentrum husker jeg de pynta seg ordentlig, de skulle jo til byen.

Området tok form

Akkurat som Siss Hagberg husker Marianne Borgen godt hvordan uteområdene og fellesarealene ble bygget på dugnad av de som bodde på Veitvet.

– Det var så mye leire og gjørme at vi måtte gå på planker mellom blokkene. Jeg husker også godt mange år med «nabokjerringer» som ropte at vi ikke kunne gå på gresset. Jeg forstår det jo nå, det måtte få tid til å gro, men på den tida var det ikke så lett for oss barna å forstå, humrer Borgen.

Etter å ha flyttet opp fra sentrum var den store plassen en regelrett luksus.

– Bare det å kunne gå ut og leke utafor blokka var en stor frihet. Jeg husker godt hvordan gummibuksene var så gjørmete at de sto av seg selv når vi var ferdig.

Skapte tilhørighet

Marianne Borgen flyttet fra Beverveien da hun var 22 år gammel, men mener oppveksten alltid vil sitte i henne.

– Jeg husker tilbake til barndommen med både takknemlighet og glede.

På denne tiden var det innflytting i stor skala til Veitvet, ikke bare fra sentrum, men også fra resten av landet.

– Jeg lærte tidlig at folk er forskjellige, og at det er en god ting. Den respekten og forståelsen for at vi ikke er like har jeg tatt med meg hele veien.

Selv om hun ikke holder til på Veitvet lenger, mener ordføreren at området alltid vil bety noe spesielt.

– Jeg føler meg fortsatt som en groruddøl. Der du har hatt oppveksten gir en tilhørighet du verken kan eller bør kvitte deg med. Derfor blir jeg alltid litt ekstra varm om hjertet når jeg tar t-banen opp til Veitvet.