Imran Hussain kommer ofte innom Deichman Stovner. Med seg har han små kunstverk han har laget hjemme: en hest og en rytter satt sammen av over 70 papirdeler, en rev i gullpapir, en bok brettet om til et lite landskap med blomster og trær. Hver figur er unik, og han legger dem igjen uten å si mye – og går videre.
Figurene plasseres rundt i biblioteket: i barneavdelingen, ved hentehylla, på skranken og i vinduskarmene. Noen ganger står de ved en bok som venter på å bli lånt. Andre ganger blir de oppdaget ved en tilfeldighet. Ingen merkelapp. Ingen signatur. Bare en gave.
– Jeg vil at folk skal få noe fint å se på. Det er nok for meg, sier han.
Imran har laget papirkunst i tretten år. Han begynte da han så seg rundt og lurte på hva han kunne skape med det han allerede hadde. Han kjøper sjelden nytt. Alt han lager er satt sammen av gjenbruksmaterialer: papp, tørkede blomster, kvister, gamle bøker og små metallbiter. Han finner deler i naturen, på gjenbruksstasjoner og blant ting folk har kastet.
– Jeg kjøper nesten aldri noe. Jeg bruker det jeg har, eller det jeg finner. Ting andre ikke trenger lenger. Det handler om å se verdi i det som allerede finnes, sier han.
Han forteller at det handler om respekt for materialer og å ta vare på det vi har, i stedet for å kaste og kjøpe nytt hele tiden.
Pusterom med papir og lim
For Imran handler det også om mer enn materialer. Det å sitte og brette og lime gir ham ro. Han beskriver det som en pause fra alt annet. En tid hvor han ikke trenger å tenke på noe annet enn form, balanse og rytme.
– Jeg føler meg lettere når jeg lager noe. Det hjelper meg å koble av. Det er som meditasjon for meg, sier han.
Imran har bodd både på Vestli og Stovner. Han kjenner ikke mange på biblioteket, men har blitt en kjent skikkelse. De ansatte vet hvem han er. Barna kjenner igjen figurene hans. Noen peker. Noen spør. Noen bare ser på dem og smiler.
I flere år har Imran Hussain laget papirskulpturer av gjenbruksmaterialer og plassert dem rundt på Deichman Stovner.
En gang nevnte vi at figurene kanskje kunne bli ødelagt. Imran trakk bare på skuldrene. «Det går fint. Hvis noen får glede av dem, er det verdt det», svarte han. For ham handler det ikke om varighet, men om at figurene kan bety noe for noen, om så bare for en dag.
En navnløs gave
Flere av figurene har fått en fast plass på biblioteket. Hesten og rytteren står øverst i hylla på ungdomsavdelingen. Reven har fått plass over hentehylla. En stor hund og en panda står i barneavdelingen. Rett ved automaten står det to bjørnehoder. Andre figurer dukker opp i vinduskarmene, på skranken, eller ved en tilfeldig bok.
Ingen vet når han legger dem igjen. De bare dukker opp.
Figurene hans står spredt rundt i biblioteket. De krever ingen plass, men de blir lagt merke til. De gir rommet noe ekstra. Noe menneskelig. Et uttrykk for tålmodighet og vilje til å dele. De minner oss om at det går an å gi noe videre uten å forvente noe tilbake.
Neste gang du er innom biblioteket, se deg rundt. Kanskje finner du én av figurene – og kanskje blir du stående litt lenger enn planlagt.