Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Det ringte fra et ukjent nummer til mobilen min.
«Er det Tom? Det er Gunvor som ringer.»
Allerede før samtalen var over, forsto jeg at et langt vennskap hadde nådd sin ende. Min gode og beste venn, Erik Swiboda, var gått bort. Etter lengre tids sykdom sovnet han stille inn fredag 5. juni med sine nærmeste rundt seg. Bare noen dager skilte ham fra 75-årsdagen den 12. juni.
Erik flyttet sammen med familien til Veitvetveien 13 i 1955. Der vokste han opp med sin polskfødte far, sin mor fra Hitra og brødrene Jan og Øivind. Da vi begynte i samme klasse på Veitvet skole i 1958, startet et vennskap som skulle vare livet ut.
Vi bodde bare noen få meter fra hverandre, i samme etasje, og var sammen nesten hver dag. Oppveksten på Veitvet ga oss et utall minner. Om sommeren var fotballen samlingspunktet, mens vinteren bød på skiturer til Lilloseter og utallige timer på skøyter på den islagte fotballbanen. Der spilte vi bandy og ishockey til mørket falt på. Erik spilte fotball for VSK gjennom gutte- og juniorårene og var også en periode innom klubbens A-lag. Han var dessuten glad i skihopping og deltok i hopprenn i Veitvetbakken.
VEITVET-GUTT: Erik Swiboda vokste opp på Veitvet og spilte fotball for Veitvet Sportsklubb gjennom gutte- og juniorårene. Her er fotballgruppa som avdelingsvinnere i 1967. Foto: Privat
Et av de kjæreste minnene jeg har, er fra feriekolonien på Hudøy. Da vi gikk i 4.–5. klasse, fikk vi oppleve noen uforglemmelige sommeruker der. For oss var Hudøy et paradis – med bading, fotball og lange sommerdager fylt av frihet og glede.
Erik var skoleflink, pliktoppfyllende og arbeidsom. Han utdannet seg til regnskapsfører og arbeidet med dette yrket helt til det siste.
Senere fant han kjærligheten i Gunvor fra Valdres. Sammen bygde de et liv og et hjem, bokstavelig talt, for huset deres bygde Erik selv. Selv om avstanden mellom oss etter hvert ble større, mistet vi aldri kontakten. Gjennom årene holdt vi vennskapet levende med telefonsamtaler og gode samtaler om livet.
Da juni nærmet seg, gledet jeg meg til å ringe Erik på fødselsdagen hans. Den telefonen fikk jeg aldri tatt.
I stedet sitter jeg igjen med takknemlighet. Takknemlighet for et livslangt vennskap, for alle opplevelsene vi delte, og for et menneske som alltid vil ha en plass i minnene mine.
Takk for alt, Erik. Jeg har satt stor pris på å ha deg som venn.
Mine tanker går til Gunvor og resten av familien.
Tom Evensen