Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Er det ett ord som beskriver Anne Berit, så er det «dugnad».
Seremonileder Malene Rødø Berg fortalte under bisettelsen om ei dame som alltid stilte opp for fellesskapet, enten det var dugnad i borettslaget eller vaffelsteking på Årvoll gård. Alltid hjelpsom. Alltid hyggelig.
Anne Berit var godt likt.
– Hun var et varmt menneske som ga mye til alle i kretsen rundt seg. Glad i mennesker og glad i å omgi seg med folk. Hun var sosialt anlagt og deltok i mange ulike nettverk gjennom hele livet. Det er mange som husker Anne Berit fra frivillighet, loppemarkeder, dugnader, bydelskafeen og lignende. Der sørget hun for at alle som kom eller bidro ble godt ivaretatt med kaffe og annen servering.
Marta Tsvettsikh på piano sammen med solist Anders Kjepperud på «Jag ger dig min morgon».
På Årvoll gård gikk ansvaret for søndagskafeen på omgang, og siden ekteparet Lanser, Anne Berit og Svein, brukte gården til sitt «Speakers corner» (Folkeakademiet) måtte også de trå til av og til. Men ikke nok med det. De garanterte for åpen søndagskafé også på søndager da folk vanligvis holdt på med andre ting. Tidligere gårdsbestyrer Lars Eivind Bjørnstad, som var til stede under bisettelsen, minnes godt den gangen det ble arrangert søndagskafe på julaften. Da kom det én gjest, men Anne Berit og Svein holdt det de hadde lovet.
Som mange andre husker Bjørnstad også Anne Berit som en som stilte opp for fellesskapet. I det daglige arbeidet på gården, ja – men også på store og små arrangementer. Teatergruppa må nevnes spesielt, likeså Folkeakademiet som hun og ektemannen tok initiativ til, ikke bare på Årvoll, men flere steder i Groruddalen. I nyere tid har mye foregått på Romsås, der ekteparet Lanser hadde sitt husvære.
De giftet seg i 1970, henholdsvis 33 og 34 år gamle, og bodde først i Tante Ulrikkes vei på Fossum før de overtok leiligheten på Romsås i 1972. Senere fikk de en sønn, Pål – og etter hvert også barnebarn.
– Anne Berit var opptatt av fellesskap og rettferdighet, og lærte oss andre det selvfølgelige i å skulle bidra til felles nytte, forteller sønnen Pål.
– Godene vi hadde arbeidet for skulle fordeles og alle som hadde bidratt skulle tilgodeses. Mange husker henne også for den karakteristiske dialekten fra Sunnmøre som fortsatt fremkaller smil og gode minner.
Familie og venner tok avskjed med Anne Berit Lanser i Alfaset kapell.
En god mor, svigermor og farmor.
– Mor var alltid interessert i barnebarna sine og deltok i deres lek. Hun ville alltid ha oppdateringer på hva de drev med og var interessert i. Hun var også veldig stolt over alt hva de fikk til både på fritiden og på skolen, og kommenterte stadig hvor høflige og selvstendige de var når hun hadde snakket med dem. Når demensen etter hvert ble fremtredende kunne hun stadig lure på hvorfor ingen hadde fortalt henne at hun hadde tre så flotte barnebarn. Når hun så fikk status for hele familien smilte hun alltid lykkelig, og gledet seg over oss, forteller sønnen.
– Mor likte å reise. Hun reiste både til Hellas, Italia og Spania med venner, men selv en busstur på svenskehandel med pensjonistene i borettslaget kunne gi et løft til hverdagen. Når hun så på reiseprogrammer på TV satt hun ofte med atlaset i fanget og fulgte med med pekefingeren i kartet.
Ved siden av seremonileder Malene Rødø Berg medvirket organist Marta Tsvettsikh og solist Anders Kjepperud under bisettelsen. Kjepperud er en venn av familien og sang solo på «Nella Fantasia» (Morricone/Ferraù), «Gje med handa di ven» (Bratland/irsk folketone) og «Jag ger dig min morgon» ( Paxton/Åkerstrøm).
Det er mange som husker Anne Berit Lanser med stor takknemlighet, noe også kranser og buketter ga uttrykk for.
– Mor var en klemmer. En klem for trøst. En klem for lykkeønskning. En klem for farvel. En klem for «så godt å se deg igjen». En klem for «du klarte det». Det ble mye klemming den siste tiden når språket sviktet.
– Hun døde i visshet om at hun var elsket.
Ektemannen, Svein Lanser, sier det slik:
– Takk til slutt Anne Berit, for at jeg og mange med meg ble glad i deg.
Fred lyse over ditt minne! Hilsen Din Svein.