Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Gunn-Kristin Grue vokste opp på Grünerløkka og fortalte alltid om sin gode oppvekst der. Spesielt fulgte minnene fra kolonihagen på Rodeløkka henne gjennom hele livet. Der trivdes hele familien sammen og nærheten til foreldrene Ingveig og Arne, samt broren Tore, hadde stor betydning.
Som syttenåring flyttet hun og familien til Høybråten – stedet hvor hun slo rot og etter hvert skapte et sted hvor mennesker kunne føle seg velkomne. Stedet hvor hun bygde sitt liv. Glad i hagen og glad i nærmiljøet. Mange av de gode minnene familien bærer med seg, har nettopp dette stedet som bakgrunn.
Ferier i Dalsbygda hos besteforeldrene satte dype spor i barndommen, og der bygde også familien hytte hvor de fleste ferier ble tilbrakt. Hun var også glad i dyr, og spesielt hunder ble viktig for henne. Det var alltid en hund i familien gjennom livet.
En mor som var dypt glad i barna Kay og Linn og sluttet aldri å bære dem i hjertet – og for de to var Gunn-Kristin først og fremst mamma. Barnebarna Odin og Helena fikk også en dyp plass i hennes familiekjære hjerte.
For Gunn var ikke det viktigste at barn og barnebarn skulle lykkes eller prestere, men at de skulle få gode liv, fylt av trygghet og kjærlighet.
Gunn-Kristin var den trygge havnen. Et menneske det var godt å ringe til, godt å besøke – og hun hadde en egen evne til å lytte. Hun skapte ro rundt seg. Hun krevde ikke oppmerksomhet – hun ga oppmerksomhet til andre.
Hun var glad i arbeidet sitt og sammen med ektefelle Terje bygde hun opp et arbeidsliv preget av innsats, dyktighet og nysgjerrighet. De arbeidet lenge og hardt og skapte noe sammen. Gjennom arbeidet med tegneserier og grafisk produksjon fikk hun være med på en spennende utvikling.
Mange forbinder Gunn-Kristin med tegneserier og blader. Det var både Donald Duck-universet, Fantomet, Billy, Starlet, Tex Willer og mye mer. Men det som sier mest om henne er måten hun møtte utfordringer på da den digitale revolusjonen kom. Der andre var skeptiske, kastet hun seg med stor entusiasme over alle nyvinninger med en sjelden evne til å lære og finne løsninger. Når verden forandret seg, fortsatte hun å utvike seg.
Gjennom mange år delte hun livet med Terje. Et nært og godt fellesskap. De arbeidet sammen, bygde hjem sammen og fant glede i de samme tingene. På fritiden betydde hagearbeid mye for dem. Hyttene på Stange ble også et viktig sted for hele familien.
Musikken hadde en viktig plass i livet hennes. Hun var blant de første jentene i Kampen skoles musikkorps og så med glede at korpsgleden forsatte hos barn og barnebarn. Hun lyttet alltid til musikk og ga seg tid til å nye de øyeblikkene – ofte sammen med sønnen Kay.
Da hun mistet sin Terje ble det en tung tid for hele familien. Men da fant hun også styrke til å gå videre. Ikke fordi savnet ble mindre, men fordi kjærligheten til familien fortsatt ga livet retning.
I de siste årene av livet satte sykdom sine spor, men hun klaget lite. Ville ikke være til byrde for andre, men det betydde mye at familien alltid var til stede for henne.
Nå etterlater Gunn-Kristin seg mer enn minner – hun etterlater seg noe av seg selv i alle menneskene rundt seg. I omsorgen hun viste og tryggheten hun skapte. Hun ga kjærlighet, varme, omsorg og trofasthet.
Hun var mektig stolt over at den fremste Donald-tegneren Carl Barks uttalte at den norske Donald-utgivelsen nok var den beste, hvilket Gunn-Kristin skal ha sin fortjente del av æren for. Det var da også en Donald-tegning som preget deler av baksiden på minnehefte i forbindelse med begravelsen – som en siste hilsen for godt utført arbeide. Men det var først og fremst de som stod henne aller nærmest som denne dagen hilste farvel til en usedvanlig kvinne hvis gode minner vil fortsette å leve blant dem, selv om hun selv har gått ut av tiden.