– Når du ser motivet, må du bare knipse

Kompisen fikk seg et videokamera. Han ble siden komiker – Krogh fortsatte med kameraet. At det skulle gå slik, var ikke planlagt. Han hadde vokst opp med kunst rundt seg: moren var kunstner, og han hadde vært med på utstillinger fra han var liten. Men male hadde han ikke lyst til.

Fotografiet ble veien inn. Han begynte å henge rundt ved musikkvideoinnspillinger og tok bilder mens han var der. Plutselig likte noen bildene hans godt nok til at de endte på et platecover. Da ble det synliggjort. Det ene førte til det andre.

– Bare tilfeldigheter alt sammen. Ikke gått noen skole eller noe. Jeg har bare ramlet gjennom livet, egentlig.

Et uttrykk uten oppskrift

Krogh er ikke spesielt opptatt av utstyr og kjenner knapt andre fotografer. Kameraet er et verktøy for å oppnå det han ønsker. Men uttrykket han har utviklet er lett å kjenne igjen. Kontraster har alltid vært sentralt i bildene hans – han ville at motivene skulle «poppe ut av skjermen». I en periode ønsket han nærmest at hele verden skulle være i svart-hvitt, men senere har farge gradvis fått større plass i motivene.

Han har et avslappet forhold til hvem som er foran kameraet. Tarjei tok et portrett av kongen der han skrudde kontrasten så kraftig opp at hvert hår og hver rynke ble synlig. Selv elsket han dette bildet – men han hørte aldri noe fra slottet. Han tok et spontant bilde av Siv Jensen på gata og sendte henne det på Stortinget. Han fikk en enkelt takk tilbake. Krogh selv mente at Siv aldri hadde sett så fin ut.

– Jeg synes ikke det er så viktig hvem man tar bilde av. En hund eller noe dritt på gata kan være like interessant som et kjent ansikt.

Før de ble store

Krogh har alltid kameraet med seg – motivene finner han overalt. Under et kafébord på Løkka, backstage på en rapkonsert, eller en kongelig i en skolegård. Siden han uansett er der med kamera, ender han opp med gullkorn han aldri har planlagt. Foran linsen hans har det havnet folk som ikke har vært kjent for noen, men som siden har blitt navn alle kjenner. Flere av dem har røtter i Groruddalen. Kenneth, som siden har markert seg i TV-serier, er én. Madcon er en annen. Felles for mange av disse bildene er at de ble tatt der og da – gjerne uten å spørre, uten å planlegge noe som helst. Det er det som gjør dem så gode.

Det minst sikre yrket i verden

Bak bildene ligger en virkelighet mange kreative kjenner igjen: usikkerheten. Store oppdrag kan gi svært gode perioder, mens småjobber spiser opp tiden uten å gi den samme tryggheten. Han beskriver den merkelige stillheten som kan oppstå når man jobber kreativt – behovet for å vite at noen ser det man lager. Likevel har han aldri vurdert å gi opp. Han fokuserer på de tre med god smak som liker det han gjør, fremfor de 300 med dårlig smak som ikke liker det.

Det sies med glimt i øyet. Men det forteller også noe om en kunstner som etter mange år har funnet et uttrykk han står for – og ikke er spesielt interessert i å kompromisse det bort. Han forteller om oppdrag der han har lagt seg ned midt i gata for å få riktig vinkel, havnet midt i en vannlekkasje fra et pissoar mens han fotograferte en bank, og utilsiktet tatt et bilde inn gjennom et vindu – og etterpå oppdaget at stedet var et bordell.

Med i Kunstkassa 10

Tarjei Krogh bidrar med et fotografisk verk til Kunstkassa 10 – Líf Lagas jubileumsprosjekt der ti norske kunstnere har laget motiver til en begrenset eplemost-serie. For en som alltid har hatt musikk og mennesker som to uatskillelige interesser – og en som har fulgt Groruddalens musikkmiljø over år, er koblingen til prosjektet naturlig.

Verket vises i stort format på utstillingen på Bånkall gård i Groruddalen andre helgen i november – gratis og åpen for alle.