Nyhetsbrev 
Facebook 
Instagram Ellen Kristvik er født i 1955, hun har et langt yrkesliv bak seg som antropolog, sykepleier og seniorforsker ved Akershus Universitetssykehus avdeling for helsetjenesteforskning (HØKH).
Boka fikk hederlig omtale og gode kritikker da den utkom i 2020 like før pandemien stengte ned Norge, og det annonserte lanseringsarrangementet ble avlyst.
Ellen Kristvik sier dette om forholdet til dattera Johanna: «Eg har fått oppleve kjærleiken. Det er meg gitt. Det har eg å ta vare på. Ho lærte meg å elska det eg ikkje eigde. Det er ikkje mi formulering, men den går rett heim i meg. Det var det som skjedde. Ho lærte meg å elska det eg ikkje eig.»
Boka er tilegnet vennekretsen rundt Johanna.
«Skriveprosessen kom i gang kort tid etter at Johanna var død, det var et nødvendig arbeid som tvang seg fram. Detta er ei mors forteljing. Ho handlar om mi historie med Johanna. Johanna hadde også ein utruleg vennekrins. Utan dykk ville denne forteljinga sett annleis ut. Denne boka tilegnar eg dykk.»
«Notata er brotstykke fra ei sundriven forteljing, ei forteljing som vart smadra da eg mista ankerfestet i livet mitt – dottera mi, Johanna. Ei smadra historie må setjas saman på nytt. Det er det desse notata handler om.»
Den omsorgsfulle rebellen, radikal og utforskeren, opprøreren som viste så mye styrke og den som søkte frihet og sto opp for dem som ikke hadde frihet og var på flukt. Johanna som kjempet for dem som levde i utrygghet og for alle undertrykte – tok sitt eget liv. Hvorfor Johanna?
– Det var ungdommene som tok kontakt og oppsøkte meg, forteller Kristvik, og mellom oss har det blitt sterke og varige bånd. Det var overveldende. Johannas død gikk hardt inn på alle rundt henne.
Husmannsplassen Enga i porten av Østmarka
Johanna tilhørte gruppen med ungdommer «bosettere» som ønsket å starte et økokollektiv på den forfalne husmannsplassen i perioden 2010 til 2016. Da politiet kom for å kaste ungdommene ut, sto Johanna og en annen av ungdommene på en platting i toppen av et tre og nektet å komme ned.
For oss som bor her blir historien til ungdommene som i en periode holdt hus på Enga så nær og berører alle som har et forhold til husmannsplassen i porten av Østmarka. Vennekretsen rundt Johanna som kommer fra mange steder rundt om i verden er viet stor plass i boka. Også husmannsplassen Enga hadde en viktig plass i livet til Johanna, her følte hun seg fri og glad.
Et kastanjetre til minne om Johanna er plantet ved husmannsstua. Den ble plantet det første året vi startet å dyrke jorda i 2020. Ellen Kristvik kjøpte treet hos Dr. Dedichens drivhus på Trosterud. En liten potte med et kastanjetre som forsiktig og med mye omsorg ble plantet i jorda. Slik skal treet vokse seg stort og sterkt og minne oss om historien til ei modig, omsorgsfull jente med rettferdighetssans. Johanna var ei kjempende ung kvinne som hadde begynt på det siste året i sykepleierutdanningen da hun døde. Hun må de siste dagene av sitt unge liv ha strevd med tunge tanker hun ikke fant ord for å dele med noen andre.
Tema selvmord er i seg selv problematisk og til dels tabubelagt å snakke om.
Hvordan snakker vi om selvmordstanker?
Vi må snakke om det å ha selvmordstanker og gjøre det alminnelig å stille spørsmål.
– I ettertid er det så mye jeg skulle visst, så mye jeg ønsket å finne et svar på, sier Kristvik stille. Det var ikke noen tydelige tegn på at Johanna slet med selvmordstanker, det kom uten forvarsel. Jeg skulle gjerne ha vært der for Johanna for å forsøke å forstå
Oppsummering og refleksjoner etter bokbadet
Fikk du hjelp etter det som skjedde?
– Hvis du mener det lokale kriseteamet, så var de på tilbudssiden, men jeg hadde gode venner som stilte opp, både med husly og samtaler. Men for mange kan nok kriseteamet være et viktig tilbud sier Kristvik. For meg, derimot, var politiets pårørendekontakt til stor hjelp og nytte, også i forbindelse med konkrete spørsmål knyttet til det som hadde hendt. Jeg visste ikke engang at politiet har egen pårørendekontakt for dem som er etterlatte etter brå død.
LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, og Nasjonal rådgivningstelefon for pårørende, er organisasjoner som har en viktig oppgave med å spre kunnskap og hjelp til de etterlatte.
Sagt av deltakerne som var med på bokbadet:
«Det var så fint å høre på samtalen! Det dere fikk til sammen var så sterkt og flott! Jeg håper boka kan få mange lesere.»
«Johanna lever videre i minnene sammen med oss som utgjør et dyrkefellesskap på husmannsplassen Enga.»
En sier: «Tross et alvorlig tema og noe som er så vondt på alle måter, så fikk dere til en samtale som viste hvor viktig der er å kunne snakke om dette, og det ble også rom for smilet og latteren da det ble fortalt om ungdommene som holdt til på Enga.»
En av de som hørte på sier spontant: «Jeg var på Enga da ungdommene holdt til der, kanskje jeg snakket med Johanna?»
Anne Grete Orlien,
Ellingsrud